Engasjementets rytme

Jean Paul Sartre: Hva er litteratur? Oversatt av Knut Stene-Johansen Pax forlag 1998

Sartres politisk-estetiske essay fra 1947: “Hva er litteratur?", opprinnelig trykt i tidsskriftet Les Temps Modernes, foreligger nå på norsk i en elegant oversettelse. Redaktøren av den norske utgaven har skapt et verk som ikke eksisterer på fransk. Han har tatt tre kapitler fra den franske teksten: “Quest-ce que la litté;rature?"og utgitt dem sammen med to andre tekster av Sartre.

Den nye boken er imidlertid også meget leseverdig, særlig fordi utvalget fremhever den beste delen av Sartres litterære essayistikk: Hans evne til svepende og intelligente karakteriseringer av forfattere og epoker. Sartres litteraturteori, som hevder at estetisk og politisk frihet er to sider av samme sak, er mindre overbevisende - men også mindre dogmatisk enn hva Sartre ofte siteres for å være. Sartres dilemma er at han elsker litteratur og føler seg kallet til å kjempe for rettferdighet. Han strever med å finne en model der de to hensynene blir ivaretatt på é;n gang. Forfriskende etter vår tids overestetiske litteraturkritikk er det på den andre siden å se hvor mye litteraturen handler om for Sartre. En av de vakreste passasjene i boken er derfor Sartres utmaling av det sene attenhundretallets borgerskap, slik det gjenspeiles i Maupassants fortelleteknikk:

“Først blir vi presentert for tilhørerne; vanligvis et utmerket og mondent selskap som er samlet i en salong etter middagen. Det er natt, noe som fordriver tretthet og lidenskap. De undertrykte sover, opprørerne også; verden er begravet, historien puster ut. I skinnet fra en lyspære omgitt av intet befinner eliten seg; de våker, fullstendig opptatt av sine seremonier ... På denne bakgrunn introduseres forfatteren: Han er en ... erfaringens profesjonalist, lege, offiser, kunstner eller en Don Juan. Han har kommet til det stadium i livet hvor mennesket ifølge en respektabel og behagelig myte er frigjort fra lidenskapene, og betrakter disse lidenskapene han har hatt med overbærende klarsyn ... Orden triumferer, orden finnes overalt ..." (103)

Sartre forstod, på en merkelig ubevisst måte, at slutten på Den annen verdenskrig innvarslet en helt ny type samfunn. Han gjorde seg til dette samfunnets forpost. I det nye samfunnet er romanen en offentlig handling uløselig bundet til tid og sted. Den engasjerer seg idet den uttrykker sin samtids kollektive erfaringer. Dette engasjementet formidles gjennom Sartres skrivemåte. Han skaper en illusjon av at engasjementets vesen er en rytme. Denne rytmen er abrupt, eruptiv, besettende. Engasjementet er journalistikkens metafysikk. Den engasjerte tror at de aller viktigste, mest avgjørende spørsmål blir bestemt her og nå. Hvis ikke vi åpner øynene, blir spørsmålene avgjort over hodet på oss. Men vi kan ta dem i besittelse:

“Når slutter krigen? Hvordan skal landet gjenreises? Hvordan få i stand internasjonale relasjoner? Hva vil de sosiale reformene bestå i? Vil de reaksjonære kreftene seire? Blir det revolusjon, og hva vil den bringe? Denne fremtiden gjør vi til vår.º (12)

Sartres essay er derfor fortsatt ytterst leseverdig - både som politisk rusmiddel og som litteraturhistorisk observasjonskammer.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Litteraturvitenskapelige fag Av Reidar Andreas Due
Publisert 1. mars 1998 00:00