Kulturvitenskapene i informasjonssamfunnet

Thorsten Nybom:Kunskap, Politik, Samhälle. Essäer om kunskapssyn, universitet och forskningspolitik 1900-2000

Historikeren Thorsten Nybom skriver om forskningsorganisasjon, universiteter og høyere utdanning. Hans Kunnskap, Politik, Samhälle er et overflødighetshorn av kunnskaper, innsikter, provokasjoner og litteraturreferanser om vitenskapsstudier. Første del handler om utviklingen av forskningspolitikk og forskningsorganisasjon i Sverige mellom 1900 og 1980, andre del om samtidens problemer og utfordringer. Jeg fokuserer på andre del og påkulturvitenskapene.

Kulturvitenskapenes ulykkelige todeling og deres nytte

Nybom opererer med et bredt begrep for kulturvitenskaper, omfattende både humaniora og samfunnsfag. Fagfamilienes felles studieobjekt er den menneskeskapte verden. En hovedtese er at todelingen av kulturvitenskapene i humaniora og samfunnsfag som særlig utviklet seg etter andre verdenskrig, var og forblir en intellektuell, moralsk og politisk ulykke (s. 209).

Nybom drøfter fire måter åbegrunne kulturvitenskapenes oppgave, som

1) kulturverdier,

2) midler for økt levestandard,

3) maktmiddel (Foucalt) og

4) opplysningsprosjekt (Habermas).

Nybom slutter seg til den siste type begrunnelse.

Konflikten mellom kunnskapssamfunnet og informasjonssamfunnet

Nybom hevder at det fra 1970-tallet utviklet seg en kulturødeleggende konflikt mellom informasjonssamfunnet (massemedier) og kunnskapssamfunnet (vitenskapene). Det er ikke bare feilaktig, men livsfarlig åbetrakte journalistikken og vitenskapen som soldater i samme liberaldemokratiske opplysningsarmé (s. 219). Han spisser det enda mer til og hevder at journalistikken i nær fremtid kan vise seg å være vitenskapens dødsfiende (s. 220).

I likhet med filosofen Hans Skjervheim hevder Nybom at Platons skille mellom sann og sofistisk retorikk kan brukes for å forstå forskjellen mellom dagens vitenskap og massemedier. Til forskjell fra vitenskapene tar den nye journalistikken sikte på åovertale eller bedra, ikke å overbevise og begrunne. Han sammenlikner også "journanihilismen" med vitenskapens institusjonelle moralregler, slik de er blitt systematisert av sosiologen Robert Merton. Merton hevder at velfungerende vitenskapssamfunn er en form for kollektiv sannhetssøking, preget av saklighet, vekt påargumenter og sans for det vesentlige. Underholdningsorienterte massemedier kan utsettes for drepende kritikk i lys av slike normer.

For styrking av historiske og sammenliknende vitenskapsstudier

Nyboms bok er et vesentlig bidrag til det viktige, men underprioriterte området vitenskapsstudier. Det er paradoksalt at dette feltet ikke prioriteres fordi vitenskapelige institusjoner står så sentralt i moderne samfunn.

Nyboms tilnærming er fruktbar, den er historisk, sammenliknende og tverrfaglig. Nybom er en bredt orientert historiker, ikke minst mot sosiologi og filosofi. Som sosiolog noterer jeg meg med tilfredshet at Nybom er klar over at den vitenskapssosiologiske hovedlinjen er mer enn 100 år lang (Weber, Mer-ton, Habermas). Det er en utbredt misforståelse at den bare er 20 år og av postmoderne karakter. Jeg deler Nyboms oppfatning om at oppsplittingen av kulturfagene er uheldig. Han mener ogsåat kontakten og den gjensidige respekt mellom "de to kulturer", kulturfagene og naturfagene, bør gjenopprettes (s. 205-207). Hvordan en kommende gjenforening burde skje, er en stor faglig-administrativ utfordring, som i liten grad tematiseres i boken. Vitenskapelig virksomhet krever også spesialisering. En måte åstimulere noe av den ønskede "gjenforeningen" på ved et universitet, ville være å satse påtverrfaglige vitenskapsstudier, for eksempel i senterdannelse med kontakter til instituttmiljøer ved alle fakulteter.

Det er naturligvis flere av synspunktene som stimulerer til motsigelse. Noen av disse, som tesen om en aktiv nedvurdering og utdefinering av naturvitenskapene fra kulturviteres side (s. 199, 202), passer antakeligvis bedre hos broderfolket enn hos oss. Nybom bør leses som inspirasjon til sammenliknende studier, som av svenske og norske tradisjoner.

Andre synspunkter stimulerer til analytisk utdyping og omforming. Jeg aksepterer for eksempel ikke Nyboms generelle tese om at det tradisjonelle universitet "til sin grunnkonstruksjon er et suboptimalt system" (s. 141). Årsaken skal være at dette er fordi det søker å forene for mange og forskjellige oppgaver. Mot dette kan man tvert imot hevde at universitetene nettopp er så vellykkede fordi de har relativt lav grad av spesialisering. Her gjenstår mye forskning!

Nyboms provokasjoner om det kulturødeleggende "informasjonssamfunnet", konflikten mellom forskere og journalister, er en ut-merket anledning til ådrøfte uni-versiteter, massemedier og andre enheter som institusjoner i det sivile samfunn. De utfordringer vi her står overfor, krever nyutvikling av ideer, individer og institusjoner.

Ragnvald Kalleberg er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap, Annen kulturvitenskap, Filosofiske fag, Filosofi Av Ragnvald Kalleberg
Publisert 1. feb. 1998 00:00