Lite nytt om Wittgensteins filosofi

Ludwig Wittgenstein: Den ukjente dagboken Oversatt og med forord av Knut Olav Åmås. Etterord av Jon Fosse. Spartacus Forlag, Oslo 1998

Ludwig Wittgenstein (1889-1951) står for mange som den viktigste filosof i vårt århundre. Om en ser på omfanget av sekundærlitteraturen, er han en meget klar nummer en. Hans hittil ukjente dagbok, fra perioden 1930-37, er nettopp funnet, og utgitt i Østerrike i 1997. Allerede nå foreligger det en norsk utgave, og Knut Olav Åmås' oversettelse er utmerket; noteapparatet er omfattende og godt. Mye av dagboka er skrevet her i Norge, i Skjolden i 1937, mens han skrev førsteutkastet til første del av Filosofiske Undersøkelser, hans andre hovedverk.

Hva er så nytt i denne dagboka?

- Kaster den lys over filosofien? Jeg svarer et enkelt nei - dagboka bidrar ikke til å kaste nytt lys over Wittgensteins filosofiske utvikling i den sentrale overgangsperioden omkring 1930. Den kaster heller ikke lys over tenkningen i Filosofiske Undersøkelser, selv om dagboksnotatene er skrevet samtidig med at han skrev førsteutkastet. På ett punkt sier han noe interessant, nemlig at deler av Tractatus, hans første hovedverk, er bortimot fyllstoff skrevet i samme stil. Han angir selvsagt ikke hvilke deler.

Til grunn for min påstand om dagboka ligger at Wittgensteins verker må forstås på bakgrunn av den store revolusjonen i logikk som knyttes til Gottlob Frege og Bertrand Russell. Frege utviklet den nye logikken og tenkte filosofisk nytt og radikalt omkring forholdet språk og virkelighet idet han forsøkte å finne basis for aritmetikken i logikken. Tyngden av Wittgensteins filosofiske bidrag er ulike dybdeborende oppgjør med hovedingredienser i Freges tenkning. Wittgensteins oppmerksomhet er hele tida rettet mot forholdet mellom språk og virkelighet som en filosofisk nøkkel og det sentrale punkt for alle filosofiske spørsmål, inklusiv etikk. Tractatus (1921) gir et generelt syn på forholdet språk/virkelighet der han helt unngår logiske objekter og Freges Sinn, dvs. abstrakte meningsobjekter. (Dette er billedteorien om mening.) Filosofiske Undersøkelser (1953) bryter på noen helt sentrale punkter med Tractatus, og har en radikalt ny form. Den er en samling spørsmål og svar, innvendinger og tilsvar som tilsynelatende og reelt er basert i common sense. Likevel er også dette, som Tractatus, en uhyre kompleks diskusjon av synspunkter og abstrakte doktriner fra Frege og Russell omkring grunnproblemene i filosofien. Wittgensteins øvrige bidrag må forstås i lys av hans bidrag til sentralproblemene.

Det er sett i dette perspektivet at dagboka ikke bringer noe nytt. Det er etter mitt skjønn ingen artikulert eller artikulerbar filosofisk sammenheng mellom de allmennkulturelle ytringene om filosofer som den ukjente dagboka kjennetegnes ved, bemerkninger om for eksempel Kierkegaard, Nietzche, Freud og Spengler, og Wittgensteins egne originale og genuine bidrag til tenkningens historie.

Wittgensteins skrifter er uhyre suggestive og fascinerende også for dem som ikke kjenner bakgrunnen, selv om lesningen da gjerne blir overfladisk. Det avgjørende for tenkningens betydning er alltid de nye argumenter en filosof bidrar med til støtte for sine innsikter. Wittgenstein elsker imidlertid å formulere konklusjonene vakkert og slående uten å redegjøre for argumentene han har. De litterære kvalitetene og enestående formu-leringene som alltid er hans særpreg, gjør at leseopplevelsen blir unik, men de kan også komme i veien for den faglige forståelsen. Disse spesielle kvalitetene ved de skriftlige arbeidene, og alle særhetene ved ham som person, forklarer mye av interessen for personen Wittgensteins liv og virke. Han bekrefter alle våre fordommer om hvordan det er å være geni. Den store biografien til Ray Monk har undertittelen The Duty of Genius.

Nye opplysninger om hans person

Bringer dagboka noe revolusjonerende nytt for det offentlige bilde av Wittgensteins person? Det gjør den. Han er blitt oppfattet som homoseksuell, mens dagboka dokumenterer at han omkring 1930 var meget forelsket i en kvinne, Marguerite de Chambrier, født Respinger, i Sveits. Hun har også stilt de brev hun mottok fra Wittgenstein til disposisjon for utgiverne. Episoden er en vesentlig korreksjon i forhold til Monks biografi, selv om hovedbildet neppe endres. Delene av dagboka som omhandler forholdet til Marguerite, er svært interessant og levende lesning.

Dagboka viser at Wittgenstein erkjente sin egen ekstreme forfengelighet, og at han også var meget forelsket i sin måte å arbeide med filosofi. Det siste har mange av oss mistenkt ham for lenge, det første har kanskje vært mindre klart. Han var alltid livredd for at det han produserte, skulle bli middelmådig. Om så skjedde, ville alt bli meningsløst for ham.

Dagboka inneholder mye om hans forhold til Gud, og hans religiøse syn.

I Skjolden, mens han skriver på sitt manus våren 1937, er han veldig opptatt av solen, og at den skal komme tilbake. Han skriver at han tenker på mat hele tiden - han oppfatter det som et tidsfordriv når han ikke får til det filosofiske. Mer positivt får vi også innblikk i hans naturlige og gode forhold til menneskene i Skjolden: han engasjerer seg for å hjelpe en venn med å finne tjenestejente. Russell på sin side, hadde i 1913 advart ham mot ensomheten han ville oppleve i Norge. Selvsagt svarte han at det var den han ville ha. Nå skriver han (20.02.37): "Jeg takker Gud for at jeg er kommet til ensomheten i Norge!"

Den 30.03.37 skriver han: "Vokt deg for lettvint patos når du skriver om filosofi. Dette er alltid en fare for meg når det er lite som faller meg inn."Den 27.04.37 skriver han: "Du burde elske sannheten: Men du elsker hele tiden andre ting, og sannheten bare som en bisak!"

Han skriver også, den 06.05.31: "Min forfengelighets siste grunn (siste dybde, mener jeg) avslører jeg ikke her."

Vi kan håpe på flere ukjente dagbøker.

Olav Gjelsvik er professor ved Filosofisk institutt på Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Olav Gjelsvik
Publisert 1. feb. 1998 00:00