print logo

Seks anekdoter fra universitetet

De følgende anekdotene fra Universitetet i Oslos historie er sakset fra manuskriptet til Thore Lie og Kjell M. Paulssen: Blant lærde og ulærde som skal gis ut på Grøndahl og Dreyers Forlag våren 1999. Forfatterne har lagt vekt på kun å gjengi godt dokumenterte historier. Boka er utstyrt med en litteraturliste på om lag 80 titler.

Språkforsker som diplomat

Et annet sted i dette nummer av Apollon fortelles det om juristen Jan Helgesen som i kraft av sin posisjon som universitetsjurist har kunnet drive FN-diplomati i stor stil. Også språkforskere kan brukes i diplomatisk øyemed. Carl Johan Sverdrup Marstrander var professor i keltiske språk 1913-53. Han studerte blant annet det nesten utdødde språket manx på øya Man.

«På en øy i nærheten bodde en ung pike som en gutt fra naboøya var blitt svært forelsket i. Problemet var at dialektene på disse øyene var så forskjellige at de to unge ikke kunne gjøre seg forståelige for hverandre. Marstrander fikk i oppdrag å fri, og gjorde det så glimrende at gutten ikke bare fikk jenta, men fem kyr som medgift.»

Åndssløvhet ingen hindring

«I gamle dager var det ingen aldersgrense for professorer og det var heller ingen bestemmelser om fast pensjon. (...) Ingen professor hadde råd til å ta avskjed. Da den høyt fortjente professor i samisk (...Jens Andreas) Friis, var blitt sløv og alderdomssvekket skal hans bror, bergverksdirektør J.P. Friis, ha innlevert en avskjedsansøkning på professorens vegne. Da kom en deputasjon av tre gamle professorer opp til ham og henstilte inntrengende til direktøren å trekke avskjedsansøkningen tilbake. Det hadde hittil aldri hendt at en professor hadde tatt avskjed fordi han ble åndssløv, og hvis søknaden ble innvilget, kunne det skape en meget farlig presedens, hevdet de.»

Fleksibelt legeme

Kristian Kornelius Hagemann Brandt (1859-1932) var professor i fødselsvitenskap og gynekolog, og foreleste blant annet ved jordmorskolen i Oslo:

«Under en slik forelesning spurte han en av elevene om hun visste hvilket menneskelig organ som under bestemte forhold kunne utvide seg til 25-30 ganger sin normale størrelse. Den unge eleven svarte ikke, men rødmet ganske kraftig. Brandt vendte seg til en annen elev: «Kan De svare på dette?» spurte han. «Ja, det må jo være livmoren, herr professor,» svarte hun.

«Ja, det er riktig,» svarte Brandt og vendte seg mot den første elevene: «Men De, unge dame, må nok redusere Deres fordringer, og det ganske kraftig.»

Forelesningens plass i professorens liv

Om historikeren Peter Andreas Munch (1810-1863), som har fått en bygning med mange undervisningsrom oppkalt etter seg, fortelles det:

«Han var den eneste som la sine forelesninger i den ukrenkelige tiden mellom 14 og 15, da folk pleide å ta seg en middagslur. «Da går jeg allikevel forbi Universitetet,» sa Munch, som holdt til på Riksarkivet, som den gang holdt til på Akershus festning. Munch kom oftest for sent til forelesningene og hadde sjelden manuskript. Han spurte bare: «Mine herrer, hva var så det siste jeg talte om i forrige time?» Når han så hadde fått stikkordet, foreleste han nærmest i kåseristil, uten manuskript eller notater, inntil han brøt av - før tiden.»

Oppsetsig student fra landet

Den senere professor i geografi Werner Werenskiold opptrådte som student ganske uærbødig:

«En professor hadde under en forelesning begått en feil da han skrev på tavlen. Unge Werenskiold fulgte interessert med og sa en smule irritert: «Gæli det derre.» Professoren stoppet opp, vendte seg mot auditoriet, kremtet forsiktig og sa: «Tør jeg henstille til student Werenskiold at han uttrykker seg noe mer dannet og akademisk?» «Det blir vel like gæli for det, vel?» svarte unge Werner uanfektet.»

Disputt

Historieprofessor Ludvig Ludvigsen Daae (1834-1910) var opponent i en doktordisputas...

«og klaget over et uklart uttrykk. «Ja, men det kan da ikke misforståes,» sa doktoranden. «Jeg har misforstått det - ergo kan det misforståes,» svarte Daae.»

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Thore LieTekst: Kjell M. Paulssen
Publisert 1. feb. 1999 00:00