Antiteoretisk moralfilosofi

Knut Erik Tranøy: Det åpne sinn. Moral og etikk mot et nytt årtusen Universitetsforlaget, 1998. 249 sider.

Da etikkbølgen oppstod i USA i 1960- og 70-årene, var det ikke minst fordi filosofer begynte å diskutere moralske spørsmål av samfunnsmessig betydning uavhengig av religion. Den nye anvendte etikken rekrutterte sterkt blant filosofer som mener at Vestens allmennmoral, med dens menneskeverdstanke, forutsetter kristne trosdogmer. Sentrale moralske standpunkter i vår kultur ble forkastet i tur og orden. Knut Erik Tranøy overdriver derfor ikke når han sier at moralfilosofer i medisinsk etikk "ofte har et annet syn på de praktiske moralske problemer enn legene og andre ikke-filosofer har". Hans eksempel på denne forskjellen i syn er at "Noen filosofer sier at det ikke er mulig å påvise en moralsk relevant forskjell mellom ... aktiv og passiv eutanasi". Et eksempel han burde ha nevnt, er påstanden om at spedbarn ikke har rett til liv. Man trenger bare å lese Peter Singer – en av de samtidsfilosofene som er mest lest av ikke-filosofer – for å se at bruddet med Vestens allmennmoral skjer på alle områder som har blitt truffet av den filosofiske etikkbølgen.

Tranøy går til felts mot den filosofiske underkjenningen av allmennmoralen. Hans kritikk omfatter imidlertid ikke bare ekstrem samtidsfilosofi, men også tradisjonell moralfilosofi. Her vil jeg fremheve to filosofiske teser som kritikken hviler på. Den første er at allmennmoralen er moralfilosofiens "livgivende kilde". Dette er en vesentlig innsikt som undergraver mye av samtidsfilosofien. Men den rammer neppe hele tradisjonen. Som Tranøy innrømmer, delte mange av fortidens moralfilosofer denne innsikten – selv nevner han Sokrates, Platon, Aristoteles og Kant.

Den andre tesen er at allmennmoralen er pluralistisk. Det var mot denne tidligere tiders store moralfilosofer syndet ifølge Tranøy. Et karakteristisk trekk ved deres etiske teorier, sier han, "er at de bruker ett eller noen få utvalgte trekk ved allmennmoralen som sine konstruktive elementer". Dette anser han som en slags reduksjonisme. Riktignok mener han at det finnes et grunnleggende lag av bio-moralske verdier som alle ulike allmennmoraler har felles, men ikke at de mange elementer innen en allmennmoral har noe felles som kan brukes som grunnprinsipp for en etisk teori. I vår kultur står for eksempel menneskerettigheter, respekt for autonomi, forbudet mot å forvolde unødig lidelse og nestekjærlighet sentralt, men slike normer skal altså ikke være forskjellige uttrykk for ett grunnprinsipp. Her, som i mye annet, er Tranøy påvirket av Wittgenstein.

Boken behandler viktige problemstillinger, men gir etter mitt skjønn få argumenter. Et av bokens mest sentrale spørsmål er: "Hva skal vi med moralteorier – når vi allerede har en moral?" Tranøy kaller det Kants spørsmål og svarer selv at han ikke ser et behov for dem. Da er det underlig at han ikke nevner Kants svar, som er én variant av den klassiske "terapeutiske" ideen om filosofi. Den går tilbake til Sokrates og Platon, og i moderne tid finner vi den hos Wittgenstein (som for øvrig ikke har noen moralfilosofi). Tranøy kan ikke sies å ha gjort sitt negative svar plausibelt uten å diskutere en så vesentlig idé. Hadde han gjort det, ville han for eksempel neppe ha kunnet hevde at det er uttrykk for en nedvurderende påstand om at alminnelige mennesker ikke reflekterer, når tradisjonen reserverer ordet "etikk" for den faglige refleksjonen over moral.

Tranøys kritikk av tradisjonen krever også en begrunnelse av tesen om pluralisme. Ellers har han ikke tilbakevist tanken om et moralsk grunnprinsipp. Desverre behandler han denne tesen som om den var et faktum. Hans kritikk av Alan Donagan aksentuerer denne mangelen. I The Theory of Morality (1977) vil Donagan vise at vår "hebraisk-kristne allmennmoral" i det vesentlige er uavhengig av tro. Ut fra Aquinas og særlig Kants filosofiske analyser hevder han at moralens grunnprinsipp er respekt for ethvert menneskelig individ som en fornuftig skapning. Et vektig motargument, påstår Tranøy, er at det nå er "en veletablert del av vestlig moral at dyr ikke skal utsettes for unødig lidelse". Han måtte imidlertid ha drøftet – og gjendrevet – det klassiske argumentet mot denne innvendingen. Vi finner det hos Aquinas, og Kant utformet det slik: Dyr beskyttes indirekte fordi vi har en moralsk plikt overfor oss selv som personer (fornuftige skapninger) til å ta vare på vår evne til å føle medlidenhet.

Tranøy innvender dessuten at "allmennmoral defineres som en moral med hebraisk-kristne tradisjoner" av Donagan. Så vidt jeg kan se, bygger kritikken på en misvisende oversettelse av en passasje fra Donagan. Tranøy spør retorisk: "Har ikke muslimer og buddhister allmennmoraler?" Selvfølgelig mener Donagan at de har det.

Tranøy mener at moralfilosofi må være forståelig for ikke-filosofer for "å være av verdi for andre". Og han skriver selv et godt norsk i en stort sett tilgjengelig form. Men ønsket om å være tilgjengelig har, som jeg har forsøkt å vise, gått på bekostning av kravet til argumentasjon. Boken får dermed et dogmatisk preg, som Tranøy synes å ville dekke over ved stadig å kvalifisere de mange ubegrunnede påstandene med ord som "kanskje" og "antagelig". En annen innvending er at en bok som primært er om og for moralfilosofer, ikke burde ha vært rettet inn mot et bredere publikum. Hvilke muligheter har ikke-filosofer til å etterprøve hans mange utfall mot moralfilosofi?

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Jens Saugstad, Førsteamanuensis ved Filosofisk institutt, UiO
Publisert 1. jan. 1999 00:00