Kulturhistoriske glimt fra et århundreskifte

Bjarne Rogan (red.): Norge anno 1900. Kulturhistoriske glimt fra et århundreskifte. Pax Forlag 1999.

Århundreskifter har av de fleste blitt opplevd som milepæler. De er tidspunkter da man stanser opp, skuer tilbake på veien man har gått og undrer seg på hva man vil møte rundt neste sving. Således vil vi også denne gang bli presentert for mange fremtidsvyer og historiske tilbakeblikk, både nasjonale og internasjonale. Mange av disse vil være populære, til dels spekulative i sin behandling av historien, andre langt bedre faglig fundamentert. Ved siste århundreskifte var det bokverket Norge i det nittende Aarhundrede som representerte den siste kategorien. Forfattet av landets fremste vitenskapsmenn og utgitt med støtte fra Stortinget, var det ment som en grundig dokumentasjon av en nasjon med sterke ambisjoner om å stå på egne ben, et verk forfattet i tidens nasjonalistiske ånd, nærmest for et kuriosum å regne nå hundre år senere.

Norge anno 1900 tar – noe uhøytidelig – utgangspunkt nettopp i dette verket, selv om ambisjonene er langt mer beskjedne: Å gi noen kulturhistoriske glimt, ikke fra et helt århundre, men fra tiden rundt selve århundreskiftet. Til å gjøre dette har redaktør Bjarne Rogan samlet en gjeng gode venner og kolleger fra ulike fagområder, alle fremstående representanter for sine fag. Kanskje kan de være en slags parallell til Moltke Moe, Ernst Sars og hans kolleger fra 1890-årene, men denne gang er intensjonen å presentere et verk ”uten nasjonalt skryt”.

Med dette har forfattere og redaktør lykkes. Selv representantene for de fag som er grodd rett ut av før nevnte nasjonale ”gjenfødelse”, distanserer seg renslig fra sin lumre arv og fremstår som ektefødte representanter for de siste tiårenes samfunnsvitenskapelige tradisjon. Lengst i så måte går Trond Berg Eriksen i det som nærmest må oppfattes som en ”anmeldelse” av Norge i det nittende Aarhundrede. I en for øvrig spennende og perspektivrik analyse faller han for fristelsen til å bedømme verket kvalitetsmessig ut fra vårt og sitt eget ideologiske ståsted, ispedd små hjertesukk over vår egen tids ”hovedstadsskepsis” og sterkt forenklede betraktninger over den kulturelle utviklingen i bygdenorge de siste årene.

Tumlende med disse hundreårsperspektiver griper en seg således i å fundere på hvorledes denne utgivelsen vil bli bedømt av kulturhistorikere i år 2100. Vil det som i dag ansees som politisk og ideologisk korrekt da bli vurdert på samme måte, i en lett ironiserende tone, altså en slags kvalitetsvurdering av kulturhistoriens ulike epoker? Det kan nemlig hende at bidragene i denne antologien samlet vil kunne komme til å gi et like sterkt vitnesbyrd om det felles ideologiske ståsted til en generasjon vitenskapsmenn i en liten hovedstad ved et hundreårsskifte, til skadefryd for fremtidige kulturhistorikere - dersom de faller for fristelsen.

Boken gir naturlig nok heller ikke noe fullstendig bilde av perioden, verken av nasjonalismen, teknologioptimismen, den materielle kulturen eller de store stridsspørsmål i tiden. Det blir med de spredte glimt. Antologier er heller ikke lette å redigere og gis sammenheng. Her søkes det gjort gjennom en sammenbindende innledningsartikkel. Kanskje hadde man også tjent på en inndeling i bolker som ga samlingen en klarere logisk oppbygging.

La ikke dette være noen sterk eller gjennomgående innvending mot Norge anno 1900. For dette er spennende lesning. Tverrfaglige antologier har nettopp sin styrke i at de belyser perioder fra flere synsvinkler, og dette potensialet utnyttes godt i denne boken. Her behandles alt fra grunnleggende sosiale strukturer til boliginnredning og klesmoter, kunsthåndverk, postkort og mattradisjoner, språkstrid og kirkestrid. Her favnes det vidt, og det behandles godt. Så får det heller være at en del av temaene virker noe søkte, som de om hundehold og idrettsfyll. Slik røper innholdslisten at boken avspeiler forfatternes tidligere eller pågående forskning. For publikum vil temaene være nye. Billedstoffet er også velvalgt og godt tilpasset de ulike artiklene, og hver av dem etterfølges av en forklart litteraturliste til hjelp for dem som vil arbeide videre med stoffet.

Det politiske bakteppet kommer best frem gjennom Øystein Sørensens artikkel om nasjonalisme, union og språkstrid. Her gis tidens nasjonalistiske strømninger en nøktern og oversiktlig behandling. Kanskje kunne dette temaet vært viet noe mer plass?

Av de sentrale og samlende artiklene er også Arne Bugge Amundsens om folkeminneforskeren Moltke Moe, som setter søkelyset på prosessen rundt tilkomsten av vår ”offisielle” folkediktning. De fleste lekfolk vil nok overraskes over hvor ”nyskrevet” mye av denne tradisjonen er, ikke minst selveste Draumkvædet. Dette er god folkeopplysning. Tynnere er samme manns artikkel om feiringen av århundreskiftet. Den samler seg i første rekke om Biskop Bangs tale under midnattsgudstjenesten i Domkirken i Kristiania og kunne med fordel fortalt mer om selve feiringen, på en kveld da gatene beviselig var svarte av mennesker i de fleste norske byer og det ble foretatt markeringer over hele landet - selv om disse ikke har avtegnet seg i minnematerialet.

Norge anno 1900 er et godt bidrag til litteraturen om tiden rundt forrige århundreskifte og bør glede et bredt publikum, slik den uttalte intensjonen med verket er.

Bokanmelder Olav Aaraas er historiker og museumsdirektør på Maihaugen.

Av Olav Aaraas
Publisert 1. mars 1999 00:00