Kjønnsperspektiv uten kjønn

Ida Blom og Sølvi Sogner (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Cappelen Akademiske Forlag 1999

Hvordan ville du reagert hvis du kjøpte en bok om dyrene i Afrika som i neste omgang viste seg bare å beskrive løvenes liv og levned? Jeg vil tro at uansett om du likte svært godt det som ble skrevet om løvene, ville du gradvis begynne å lure på hvor det ble av elefantene, apekattene, hyene og gepardene. For de lever da i Afrika de også?Slik leste i hvert fall jeg boka Med kjønnsperspektiv på norsk historie, redigert av Ida Blom og Sølvi Sogner. Jeg forventet meg å finne en ganske ny type bok om kjønnstenkning, kjønnsforhold og faktisk også om kjønnene i norsk historie. Isteden fant jeg en heller tradisjonelt oppbygd og redigert bok om norsk kvinnehistorie. At forordet i boka trekker opp interessante refleksjoner over begrepet «kjønn», riktignok svært kortfattet, forsterket forventningene fra bokas tittel. Desto større ble overgangen til selve historiefortellingen, som ikke følger opp disse perspektivene. Den kvinnehistorien redaktørene forsøker å distansere seg fra i forordet, er altså fremdeles den historien som skrives og fortelles innen kjønnshistorisk forskning i Norge. Jeg savner altså refleksjoner og historier om både det som innen feministisk forskning sannsynligvis må kalles det første kjønnet, mannen, og det som eventuelt kan kalles det tredje kjønnet, den homoseksuelle. Å påvise motsetninger og forskjellighet mellom kvinner kan ikke være nok til å karakterisere det som kjønnsforskning.Riktignok skriver redaktørene i forordet at forskningen på menn og forskningen på homoseksualitet har kommet kort i Norge, men det skulle vel likevel ikke være grunn nok til å utelate både forskningen og empirien nesten fullstendig. Spesielt tydelig er dette i den siste delen: «Brudd og kontinuitet. Fra 1950 mot årtusenskiftet» hvor den radikale omsnuingen i tenkningen og forholdet til homoseksualitet kun nevnes i noen få setninger knyttet til partnerskapsloven og Lesbisk bevegelse. Likeledes er perspektiver på menn og maskulinitet nesten fraværende, og når det gjøres, er det mangelfullt eller misvisende. For eksempel blir ikke fedrekvoten «brukt av 70 % av alle nybakte fedre» (s. 340), men av vel 50 prosent. Og det er ikke et forbausende høyt tall, slik Blom oppsummerer diskusjonen om barselpermisjon. Tvert imot er det en politisk skandale at ikke flere menn har rett til fedrekvote. Likeledes uteglemmer Ina Blom behandlingssenteret Alternativ til vold, som i europeisk sammenheng er et unikt tiltak for menn, når hun skriver om vold mot kvinner og krisesenterbevegelsen. Diskusjonen om kvinner og makt knyttet til barnefordeling etter skilsmisse, er også en diskusjon Blom holder borte. Jeg kunne nevne flere enkeltmangler som alle leder til at både det første og det tredje kjønnet ikke innreflekteres i en norsk kjønnshistorie anno 1999.Sannsynligvis er problemet at kvinneforskningen har kledd seg i ny pels uten at innholdet er forandret. De internasjonale vinder blåser kjønnsforskning over landet, uten at forskere i Norge verken har kunnet fornye empirien eller teorien godt nok til at det godtgjør overgangen til en ny språkdrakt. Problemet kan derimot lett bli at kjønnsbegrepet, slik det her brukes, selger gammel vare i ny innpakning, og dermed sørger for at det ikke blir plass til nye varer - reell ny forskning på kjønn, kjønnsforhold og betydningen av både kvinnelighet og mannlighet i historien. Muligens bør kvinneforskere ta denne diskusjonen grundigere før de pynter seg med kjønnsbegrepet neste gang.Når dette er sagt, skal det også presiseres at den kvinnehistorien som faktisk fortelles i boka, er lite klanderverdig. Her finnes en samlet og meget innholdsrik oversikt over kvinners liv i norsk historie, med vekt på makt, økonomi og demografi - i ett bind. Innholdsmessig var bidragene om eldre tid, Ingvild Øye: «Kvinner, kjønn og samfunn. Fra vikingtid til reformasjon» og Hilde Sandvik: «Tidlig moderne tid i Norge. 1500-1800», de som brakte mest nytt stoff for undertegnede. Delvis skyldes dette at en god del av Gro Hagemanns materiale i kapitlet «De stummes leir? 1800-1900» allerede er kjent fra hennes fremragende bind 9 i Aschehougs Norgeshistorie fra to år tilbake, og at kvinnehistorien fra siste århundre er en del av allmenndannelsen.Selv om redaktørene gjør det klart at makt, økonomi og demografi er tekstens røde tråder, vil jeg likevel uttrykke et savn av mer idéhistoriske eller mentalitetshistoriske refleksjoner over endringer og syn på kjønn, kvinnelighet og mannlighet i historien.Det er også grunn til å trekke fram at skrivekollektivet har klart å løse en av de vanskeligere oppgaver ved en slik samskrevet tekst, nemlig å skape en stort sett harmonisk språklig stil og synsvinkel på materialet. Stilmessig er boka preget av å framlegge empiriske fakta om giftemål, økonomisk status, bosetning og arbeid uten at dette blir ført i et for tørt og kjedelig språk. Forfatterne klarer slik å skape et språkbilde som gjør boka absolutt lesverdig.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Kvinne- og kjønnsstudier Av Bokanmelder Jørgen Lorentzen er mannsforsker og førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Publisert 1. apr. 1999 00:00