Listighet og klokskap fra det gamle Kina

Sun Zi: Kunsten å krige, Gyldendal Norsk Forlag 1999

Bokanmelder Halvor Eifring er professor i kinesisk språk ved Universitetet i Oslo.

En vestlig forretningsmann henter neppe sin inspirasjon fra Clausewitz eller andre europeiske militærteoretikere. En østasiatisk forretningsmann kan derimot finne inspirasjon i den snart 2500 år gamle Kunsten å krige av Sun Zi, den første, store klassiker innen Kinas tradisjon for krigskunst og strategemer. Harald Bøckman har oversatt den fra originalspråket til norsk.

Hva gjør at en 2500 år gammel håndbok i krigskunst den dag i dag oppleves som relevant? Bøckman gir noe av svaret i sin informative innledning. I motsetning til Clausewitz beskriver ikke Sun Zi spesifikke slag og kriger, men generelle lærdommer om kampsituasjoner. Følgende lærdom, i den grad den er sann, er like relevant i dag som på Sun Zis tid, og like relevant i forretningsliv og politikk som i krig: «Å kjempe hundre slag og vinne hundre seire [er] ikke toppen av dyktighet. Å ikke kjempe og [likevel] underlegge seg fiendens styrker, er toppen av dyktighet.» At «krigskunst er kunsten å villede», gjelder ikke mindre i det moderne samfunn, og kanskje ikke mindre i sivile kamper enn i krig. I de siste tiårene har også vestlige forretningsmenn kunnet plukke Kunsten å krige ned fra bokhyllene på flyplassene rundt omkring i verden. Bøckmans oversettelse bør så avgjort inn på Gardermoen.

Taktisk og strategisk tenkning har stor plass i kinesisk tradisjon. Krigskunst og overtalelseskunst (en annen variant av «kunsten å villede») er sentrale. Det samme er korte sentenser à la dem som opp gjennom århundrene ble kjent som De 36 strategemer (for eksempel: «Bråk i øst, angrip i vest!»).

Bøckmans bok er først og fremst en inspirert sammenstilling av fascinerende kinesisk stoff om krig og krigskunst. I tillegg til Kunsten å krige har han også oversatt og presentert «utvalgte innskrifter og tekster om krigføring i det gamle Kina». De handler ikke om krigskunst, men om krig og ikke minst, den ulykke krigen fører med seg. Kanskje burde en «seriøs» bok om krigskunst utelatt dette, men da ville den også blitt fattigere.

Den samme friheten til å ta med stoff som er fascinerende, preger Bøckmans innledning og etterord. Det er ikke alltid lett å finne en rød tråd i fremstillingen. Derimot er det svært lett å føle at alt som er med, er der fordi det er spennende lesning, enten det er gjennomgangen av de arkeologiske funnene fra Sølvspurvfjellet eller Julia Kristevas maoistiske fortolkning av Kunsten å krige.

Boken er god å se på: fint format, godt papir, vakkert omslag med nydelig kalligrafi av Qianzhi Zeng. Ikke minst inneholder den bilder som er overraskende artige og informative blant annet disse Bambuspinnene den første kjente utgaven av Kunsten å krige var skrevet på, et sverd som har tilhørt kong Fuchai av Wu (som elsket med den vakre Xishi mens riket han styrte, ble erobret av staten Yue i 473 f.Kr.), verdens eldste bevarte militærkart (2. årh. f. Kr.).

Selv tittelen på boken gjengir noe av Bøckmans levende fascinasjon for stoffet. Mens vi er vant til å kalle boken med den litt kjedelige tittelen Krigskunst, har han valgt den etter min mening akkurat like presise, men mer suggestive og konkrete tittelen Kunsten å krige. Store deler av hans oversettelse er også preget av den samme lette språkføring.

Det er ikke vanskelig å finne ting å kritisere i boken. Forlaget burde hjulpet til med å luke ut en god del trykkfeil («et lang og verdifullt essay») og språkblomster (f.eks. det stilistisk krøkkete og helt unødvendige ordet «ubeseierlig»). Forsøkene på å gjengi det kinesiske, stilistiske virkemiddelet parallellisme, fører av og til galt av sted: «Av belønning og straff, hvem anvender dem klarest?» (Ordet «av» er tatt med av hensyn til parallellisme med setningene forut.) Av og til er språkføringen nesten uforståelig: «Følgelig vil den som er dyktig i krigføring, nøde andre, men ikke la seg bevege av andre.» Gjengivelsen av det allestedsnærværende lille kinesiske ordet fán som «allment kan det sies at», gjør den ellers så lette teksten tung og klumpete. Man kan også være uenig i detaljer i oversettelsen, især om man skal gå i filologisk detalj.

Jeg ville likevel føle meg overdrevent pedantisk om jeg lot denne slags innvendinger redusere gleden ved å kunne dele Bøckmans tydelige fascinasjon for og faglige innsikt i et spennende og givende stoff.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Østasiatiske språk, Filosofiske fag, Filosofi, Kulturvitenskap, Østasiatisk kulturvitenskap
Publisert 1. apr. 1999 00:00