Til vitenskapens forsvar

Svein Sjøberg: Naturfag som allmenndannelse. En kritisk fagdidaktikk. Ad Notam Gyldendal 1998.

Når akkurat jeg ble bedt om å omtale Svein Sjøbergs Naturfag som allmenndannelse. En kritisk fagdidaktikk, kan man med stor rett hevde at det var et usedvanlig dårlig valg. Alt fra tidlige skoleår ble det klart for meg at naturfag, i ordets videste betydning, det vil si biologi, zoologi, fysikk og kjemi, samt en rekke faglig sett tilliggende herligheter, hadde en dobbelt negativ funksjon i forhold til meg: Jeg forstod temmelig lite, tidvis ingenting, og det man tross alt klarte å bibringe meg, interesserte meg ikke. Til en viss grad fylte det meg med ubehag, som når vi lærte om blod og nyrer og hjerteklaffer og de fleste øvrige kroppslige funksjoner.

Jeg har som voksen ofte fundert over hvorfor det var slik, for jeg var ellers ingen svak elev, selv matematikk behersket jeg nokså godt. Og kanskje tilbyr Sjøberg et svar: I en liten ramme han kaller Modell og virkelighet viser han hvordan modellene kan virke pedagogisk fremmedgjørende. Samtidig understreker han at elevene i naturfagundervisningen møter den allment aksepterte delen av naturvitenskapen, den etablerte, ukontroversielle. Det kan sikkert være gode grunner til dette, Sjøberg er ikke av dem som vil la elevene fabulere ut av ingenting, men likevel bidro dette til at faget virket - unnskyld uttrykket - sjelløst fattig og dermed usigelig kjedelig.

Man må for øvrig også ha meg unnskyldt at jeg som anmelder i så stor grad setter fokus på meg selv og min egen tilkortkommenhet. Jeg har imidlertid en unnskyldning: Også Sjøberg innleder med en slags faglig selvbiografi, rett nok minimalistisk, der han forteller om sitt tidlige forhold til faget. "Mitt eget forhold til naturvitenskapen er langt og intimt," heter det i bokas andre setning.

Hva er så denne omfangsrike, velskrevne og merkverdig lettleste boka egentlig? Jeg oppfatter den først og fremst som et forsvar for vitenskapeligheten. Sjøberg peker mange steder på det paradokset at vi lever i en tid der vitenskapens erkjennelse har kommet lenger enn noensinne, samtidig som skepsisen, til og med fiendtligheten, mot vitenskapelig tenkemåte er økende. Samtidig peker Sjøberg på hvordan vrangforestillingene og misforståelsene florerer når det gjelder vårt forhold til naturvitenskapene, ikke bare blant barn og unge, men også blant folk i mediene. Han danderer sin framstilling med avslørende presseklipp og konkluderer: "Journalistyrket har neppe rekruttert de elevene som elsket matematikk og naturfag på skolen. Vitenskap og forskningsformidling står sjelden på dagsorden eller timeplan under utdanning til slike yrker."

Problematikken trekker Sjøberg ned på elevnivå: Hvordan skal man, i vår tid, med denne blandingen av store, vitenskapelige resultater, økende skepsis og stor uvitenhet, undervise i naturvitenskapene? Noe av det som for meg er mest befriende med denne boka, er mangelen på det ene svaret, den ene forløsende teorien. Denne troen på det ene svaret, den ene løsningen, preger ellers mye av norsk pedagogisk debatt. Sjøberg er for kunnskapsrik til å hive seg på den typen trender. Et eksempel i så måte er bokas siste kapittel, Naturfag i skolen - innhold og organisering. Her drøfter Sjøberg sentrale problemstillinger som integrert naturfag - der man altså ser ulike naturvitenskapelige disipliner i sammenheng, og også ofte trekker inn andre fag, for eksempel samfunnsfagene, han går inn i diskusjonen om prosess eller produkt, han drøfter målsettingen om 'eleven som forsker', altså den utforskende, undersøkende elev, læreplanens mønsterelev, med andre ord. Og hele tiden gjør han det nyanserikt, perspektivrikt og spennende, samtidig som hans konklusjon synes åpenbar: Man må forvente store endringer i måten de naturfaglige disipliner organiseres på i skolen: "Skal naturvitenskapen gjenerobre en sentral plass i skolen og i folks oppfatning av hva som er viktig, må man (...) være villige til å vurdere endringer som kanskje kan fortone seg som drastiske ved første øyekast."

Og dette sier en mann som samtidig viser stor skepsis overfor pedagogiske klisjeer som 'helhet og sammenheng'.

Hvordan står naturvitenskapene i Norge? Det er ingen lystelig virkelighet Sjøberg presenterer. Elevene tenderer til å velge faget bort, selv om ordningen med at de skal få ekstrapoeng for å velge videregående fysikk, forhåpentligvis vil bedre situasjonen noe. Data fra de såkalte TIMSS-rapportene bidrar heller ikke til munterhet. Norske niåringer kan lite naturfag, sammenliknet med elever fra andre land. Selv om ikke alle resultater var like nedslående, scorer norske elever gjennomgående lavt. Også her er imidlertid virkeligheten interessant: På videregående skole klarer norske elever seg langt bedre, sammenliknet med elever fra andre land. Men det store paradokset er at forskjellene på gutter og jenter er større her enn i noe annet land. Og så vi som smykker oss med vår likestillingspolitikk!

Svein Sjøbergs bok er langt rikere, langt mer mangfoldig og langt mer mangefasettert enn det jeg har klart å formidle i denne kortfattede anmeldelsen. Blant annet tilbyr han oss amatører en velkommen innsikt i naturvitenskapelig tenkemåte. Bak det hele aner man et sterkt engasjement, en brennende lyst til å formidle - av alle ting - kulturarv, for det er blant annet det naturvitenskapene representerer. Når skal vi filologer klare å ta innover oss det?

Bokananmelder Harald Skjønsberg er en erfaren lærer, og arbeider nå som spesialrådgiver ved rådmannskontoret i Bærum kommune.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Fagdidaktikk Av Harald Skjønsberg
Publisert 1. feb. 1999 00:00