W.C. Brøgger - et grunnfjell i norsk vitenskap

Anmeldelse av Geir Hestmark: Vitenskap og nasjon: Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905. Oslo 1999 (862 s.)

Man kunne kanskje også ha grunn til å beundre seg selv som har lest boken på over 800 sider, men stoffet engasjerer, og den er godt skrevet. Biografien er et enormt verk med 2369 kildehenvisninger, omkring 700 referanser til artikler og bøker samt et personregister på nær 1000 forskjellige personer. Likevel tar biografien for seg bare tiden frem til 1905 da Brøgger var 54 år, mens han faktisk levde til 1940.

Brøgger studerte geologi i Christiania og hadde en fremragende lærer i professor Theodor Kjerulf. Tiden som professor ved Stockholms Högskola fra 1881 til 1890 dannet mye av grunnlaget for Brøggers hektiske diplomatiske virksomhet i 1905. Han var rektor ved Universitetet i Oslo, preses i Videnskaps-Akademiet, stortingsmann og hadde meget av ansvaret for etableringen av Nationaltheatret, Nidarosdomen, museene på Tøyen, Bergensbanen, Universitetets Aula, Videnskaps-Akademiets hus, Nationalbiblioteket og Nansenfondene, for bare å nevne noe.

Blant oss geologer har Brøgger ikke vært glemt. Hans innsats både som forsker og som organisator har satt dype spor. Likevel var det nok få som var klar over hvor betydningsfull han var på det kulturelle og politiske området. Han deltok aktivt i den nasjonale bevisstgjøringen, for «gjennom videnskapen og kunsten har vi først og fremst lært oss selv å kjenne» , som Samtidens grunnlegger Gerhard Gran uttrykte det i 1905. Han sier videre at landet hadde vært ukjent, «men efterhånden har våre geologer, vore digtere og malere erobret bygd for bygd, slig at vi nå med rette kan sige at vi eier vårt land» .

Blant realister har det vært en tradisjon å beundre slik forskning som er mest mulig grunnleggende og prinsipiell, særlig deduktivt oppbygd matematisert teori. Mange av våre mest kjente vitenskapsmenn har hatt evnen til å rette all sin energi mot bestemte problemstillinger og kanskje derfor fremstått som ganske fjerne for omverdenen. Eksempler på dette finner vi også innen geologien, og det kan være naturlig å nevne Brøggers studenter Victor M. Goldschmidt og J.H.L.Vogt. Disse svarer til den populære oppfatningen av naturvitenskapelige forskere og Vogt var da også modell for tegneseriefiguren «Professor Tanke» .

Brøggers begavelse var annerledes. Han representerte den naturvitenskapelige tradisjon som bestod i å beskrive, klassifisere og sammenstille en hel rekke forskjellige observasjoner og data. Den strenge disiplin i forhold til nøyaktig beskrivelse, hardt arbeid og å tilstrebe objektivitet var en del av en puritansk tradisjon hvor arbeidet hadde en moralsk dimensjon.

Observasjonene kunne være fossilene i Oslo-feltets lagrekke eller mineraler og eruptive bergarter. Han satte dette i system ved å etablere stratigrafiske inndelinger av lagrekker og ved å etablere «stammer» for utviklingen av bergartssmelter. Han maktet ikke å gå så mye i dybden innen fysiske og kjemiske prosesser som Vogt og Goldschmidt, men forskningen var likevel grunnleggende og fikk stor internasjonal anerkjennelse. Brøggers begavelse likner på den Darwin viste da han sammenstilte evidensene for utviklingslæren, hvor verken observasjonene eller konklusjonene var kvantitative. Det var kanskje denne type begavelse som gjorde at han også kunne spille en så viktig rolle i kulturlivet og på den politiske arena.

Etter en diplomatisk skytteltrafikk mellom Oslo og Stockholm våren og sommeren 1905 for å hindre krig, er Brøgger om høsten tilbake i felten med studenter og blir stadig mer opptatt av isavsmeltingen og landhevningen på Østlandet og av arkeologi, som jo skulle bli sønnen Anton Wilhelms profesjon.

Når Brøgger og også Nansen blir bedt om å gjøre en innsats for Norge i 1905, gjør de det som en plikt de føler de må påta seg. De er ikke ute etter å fremme en politisk karriere. Kanskje bidro dette til å gjøre dem ekstra troverdige i forhold til den norske og svenske regjering? Det hemmelige diplomati som Brøgger gjennomførte i Stockholm i 1905, forutsatte et påskudd for å reise til Stockholm. Geologer kan jo alltid ha gode grunner til å reise de fleste steder, og i dette tilfellet var påskuddet sammenlikning av steinalderøkser.

Hestmarks forskning som biolog (spesialist på lav) faller innenfor en systematiserende, naturvitenskapelig tradisjon slik som Brøggers. Han har også lært seg meget geologi og forstår hva Brøggers forskning gikk ut på. Leseren møter altså ikke en vitenskapshistoriker eller sosiolog som betrakter forskerens verden utenfra. Hestmark er en fremragende bærer av en naturvitenskapelig kultur, og hans tykke bok med den solide dokumentasjonen likner meget på Brøggers vitenskapelige avhandlinger.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Matematikk og naturvitenskap, Geofag Av Bokanmelderen Knut Bjørlykke er professor i geologi ved Universitetet i Oslo.
Publisert 4. mars 2000 00:00