Die Stadt meiner Träume

Elsbeth Wessel:Wien.Sypress Forlag 1999.

Vandringer i Wien med Elsbeth Wessel

Ingen metropol tør vel være vanskeligere å beskrive enn Wien – verdensby og provins på én gang. En by med en historie like mosaikkaktig som det bybildet den samme fortid har vært med på å skape. Når Elsbeth Wessel nå presenterer en bok om Wien og wienerkulturen for et norsk publikum, er det med forskerens autoritet og pedagogens innsikt. Men boken er først og fremst, som forfatteren selv innrømmer, en slags essayistisk kjærlighetserklæring,. Et dypt personlig og engasjerende forsøk på å sammenfatte opplevelser og erfaringer fra lange opphold gjennom en tredveårsperiode. Men også et forsøk på å formidle de ideer som fant sin grobunn i byen som var Europas åndelige sentrum og som kom til å forme vår virkelighetsforståelse på avgjørende vis.

I sine innledende betraktninger velger forfatteren Nils Holgerssons vide perspektiv for å belyse hvorfor en slik by måtte oppstå som et kulturelt møtested. Formet av beliggenheten mellom fjellene, elven og sletten, på grensen mellom kultursfærer kom Wien historisk og kulturelt til å bli et knutepunkt. Alle veier førte til og fra byen, som ble et naturlig samlingssted mellom øst og vest. Wessel peker på at ved å innta denne formidlerrolle ble byen til å bli sentrum i den statsdannelse som representerte det mellomeuropeiske prosjekt. Og denne statsdannelse kom altså til å omfatte 50 millioner mennesker og fjorten forskjellige språk og kulturer. Wiens historie blir da også historien om fremveksten av ideen om Mellom-europa, historien om en bykultur oppstått i et geografisk, sosialt og politisk krysningspunkt, og utviklet i et nettverk av samhandling og konfrontasjon.

Men Wessel vender blikket videre fremover. Hun ser den annen verdenskrig som slutten på illusjonen om Mellom-Europa som et eget åndelig-kulturelt kontinent. På bakgrunn av vår tids tragedier på Balkan ser hun en ny sivilisatorisk fornyende rolle for Wien: «Kan hende vil Wien, som i århundrer var et «oppsamlingssted» for de forskjelligste nasjoner og kulturer, få en ny betydning, som modell for det Europakonsept som det neste århundre vil bli nødt til å utforme.»

Flanerende polyhistor

Etter fugleperspektivet på landskap og historie i de innledende betraktninger søker Elsbeth Wessel seg som byvandrer ned mot gateplanet. I rollen som engasjert flanør kan hun nemlig spinne det nett av forbindelser gjennom tid og rom som har skapt det vi forbinder med Wienerkulturen. For Wessels byvandringer er samtidig vandringer tilbake i historien. Den essayistiske formen kan på mange måter minne om Mentz Schuleruds berømte radiokåserier «Ved statuens fot», hvor monumentene blir levende vitner til den historiske prosess.

Ved slik stadig å innveve beretningen om byens tilblivelse og vekst med levende kunst- og arkitekturhistorie, supplert med bilder fra byens musikk- og teaterliv, skaper Wessel et helhetlig og dynamisk bilde av kulturutviklingen. Her bidrar også brev og reiseskildringer til å berike bildet. I søkningen etter å formidle, ikke bare fakta men i høy grad også kulturell og sosial atmosfære, trekker hun som en sann polyhistor frem kilder av de ulike proveniens.

Fremstillingen preges av stilistisk sikkerhet, rytmesans og musikalitet og ikke minst en utviklet sans for visuelle og dramatiske stimulanser. Best er forfatteren når hun som den fødte reiseguide kan utmale dramatiske panoramaer og historiske tablåer.

Wessels spesielle fortjeneste er det at det her er skapt en sjelden og forbilledlig innvevning og gjensidig belysning av kulturytringene- teater, opera, musikk og litteratur i den politiske og sosiale historie. Innen alle disse disipliner vil boken kunne tjene som verdifull fagbok. Plassen tillater ikke en utfyllende gjennomgang av bidragene til kunstvitenskapene. Noen eksempler fra musikkhistorien kan kanskje antyde Wiens rolle.

I kapitlet «Mellom idyll og revolusjon» trekker Wessel opp Wiens betydning som musikkmetropol: «Wiens bidrag til musikkhistorien består ikke bare i at den klassiske musikken hadde sitt sentrum her, byen har også gitt sitt spesielle bidrag ved at den smeltet sammen det lokale, folkelige element med det seriøse og internasjonale, og det på en måte som ikke noe annet musikksentrum har gjort.» Ja, er det kanskje ikke denne wienerske paratakse, sammenstillingen av det høye og lave, det stilisert kunstferdige og det spontant folkelige som preger både kunstuttrykkene og byens karakter som helhet. Mozart bruker denne sammenstillingen som bevisst stilmiddel i Tryllefløyten i parsammensetningen Tamino-Papageno. I Beethovens eneste opera Fidelio veksler musikken mellom syngespillets borgerlig idylliske tonespråk og operaens etisk opphøyde atmosfære.

Den politiske Mozart

Wessels innvevning av musikkulturen i det allmenne kulturbildet, men også i den politiske og sosiale historie, er desto mer prisverdig som nyere musikkhistorier igjen har en tendens til å isolere musikken. For en musikkhistoriker er det for eksempel sjelden å lese en så klar analyse av Mozarts politiske engasjement som man finner i denne boken. Her er forfatteren helt på linje med førende musikkhistorikere i Wien. Blant annet har man ved hjelp av Mozarts korrespondanse, omgangskrets og bibliotek kunnet tegne et nytt bilde av Mozart som intellektuell og politisk engasjert kunstner.

Bortførelsen fra Serailet , Mozarts første dramatiske arbeid i Wien, ble komponert som en markering av 100-årsdagen for seieren over tyrkerne. Wessel påpeker at verket med sin inntrengende appell om å vise generøsitet og toleranse er et brennaktuelt politisk dokument i det året da det russisk-østerrikske forbund mot Tyrkia skulle konsolideres. Også i vurderingen av Figaros Bryllup er Wessel på høyde med den nyeste forskning når hun skriver at « Figaros Bryllup var et politikum, en kommentar til Josephs innenrikspolitikk, noe både Mozart og hans keiser var klar over.»

I sin omtale av Mozart og hans forhold til frimureriet inntar Tryllefløyten en naturlig plass som et siste plädoyer, en appell om en humanistisk livsforståelse. Straks etter Mozarts død begynner undertrykkelsen av frimureriet. Wessel nevner det såkalte Jakobineropprøret i 1794. Her kunne hun ha supplert med den offentlige advarsel i 1795 fra Wiens hemmelige politi mot Tryllefløyten som jakobinsk og revolusjonær propaganda.

Etter den utmerkede vurdering av Mozarts betydning for wienerkulturen, savner man en tilsvarende skisse av Beethoven i Wien. Desto mer kan man glede seg over et fyldig Schubert-bilde, især i forhold til det fascinerende kulturpanorama hun trekker opp i kapitlet «Herr spissborger Biedermeier i Wien».

Århundreskiftets Wien er skildret med sjelden innlevelse og sakkunnskap. Dette er uten tvil den beste kulturanalyse utgitt på norsk og rangerer med Allan Janiks «Wittgensteins Vienna» og Hermann Brochs «Hofmannsthal und seine Zeit» som de vektigste bidrag til kunnskap om tidens klima. Her er en livaktig beskrivelse av Sigmund Freuds Wien (Verden sett fra Berggasse 19). Og her er et levende innsyn i kaféhuskulturen ved sekelskiftet – Café Central med Peter Altenberg, Theodor Herzl, Karl Kraus, Gustav Klimt, Oskar Kokoschka og Hermann Broch ved stambordene. På musikkens område kunne vel Adornos kulturanalyser ha vært trukket inn, slik som han blir det når det gjelder Schubert. Ellers unnlater Wessel ikke å trekke inn kunstnernes politiske engasjement og medvirkning i det sosialdemokratiske kulturprogram etter verdenskrigen. Anton von Weberns rolle som leder for Wiens Arbeidersymfoniorkester og kor gjennom 10 år unnslipper ofte musikkhistoriske fremstillinger.

Skole i antisemittisme

I Wessels portrett av wienerkulturen gjennom tidene spiller jødene en sentral rolle. Hun viser til at Wiens kosmopolitiske karakter begunstiget en jødisk integrasjon, fordi jødene var en mindretallsnasjon blant flere. Likevel var jødene den gruppe som ble holdt sterkest utenfor befolkningskollektivet. De forble, tross sin innsats på alle områder innen vitenskap og kultur, et fremmedelement i byen. Adolf Hitler erkjenner å ha fått impulsene til sin verdensanskuelse under sin studietid i byen. Wessel siterer fra «Mein Kampf»:

« I denne perioden (dvs. hans tid i Wien) dannet det seg et verdensbilde og en verdensanskuelse i meg som ble til det solide fundament for mine handlinger den gang. Til det jeg lærte den gang, er lite blitt tilføyd, jeg behøvde ikke å endre på noe. Wien var og ble for meg den tyngste, men også grundigste skolen i mitt liv.» Wessel nevner ikke at Hitler også refererer til de antisemittiske pamfletter han pleide å kjøpe fra en tobakkshandler i gaten han bodde- Felberstrasse. Han oppsøkte også forfatteren, Lanz Liebenfels, for å supplere sin samling. I disse pamflettene, som jeg har fått studere i Wiens Nasjonalbibliotek, propaganderes et antisemittisk aksjonsprogram som innbefatter sterilisering, kastrasjon og utslettelse av den jødiske rase.

I det siste kapitel «Et sentrum i det Nye Europa» gir Wessel en analyse av etterkrigstidens Wien. Her trekker hun frem så vel oppblomstringen av kunstlivet som den politiske og sosiale utvikling av velferdsstaten under devisen «Sozialpartnerschaft». Men, anfører Wessel, denne påståtte «gullalder» er full av tvetydigheter og paradokser. Ved siden av økonomisk vekst og kulturell blomstring finner vi fortrengningsmekanismen, mytedannelser og virkelighetsflukt. Østerrike har aldri tatt et skikkelig oppgjør med sin brune fortid.

Musikkens Mekka?

Her er det vel også på sin plass å berøre myten om Wien som musikkens Mekka. Wien har gjennom tidene tiltrukket seg så mange musikalske genier at byen hadde råd til å behandle dem dårlig (Mozart og Bruckner), isolere dem (Wolf og Berg) eller støte dem fra seg (Mahler og Schönberg). Da jeg sammen med kolleger sommeren 1974 kom til byen for å være til stede ved nedsettelsen av Schönbergs urne på Zentralfriedhof på mesterens hundreårsdag, var det ikke en tone av Schönbergs verker å høre i de pågående Wiener Festwochen. Det minner om overføringen av Haydns kranium fra Eisenstadt til Wien, mens publiseringen av Haydns samlede verker ble overlatt til USA. Ingen verker av Gustav Mahler, som mer enn noen kan sies å favne byens mangefasetterte virkelighet i sin musikk ble komponert eller uroppført i Wien. Her gjaldt han kun som dirigent og operadirektør. Som komponist ble han betraktet som annenrangs. Var det hans jødiske opprinnelse som også her gjorde utslaget?

Ikke bare Haiders by

De sinte unge forfattere, med Thomas Bernhard i spissen, har søkt å avsløre virkeligheten bak de mange klisjeer om byen og landet. Som Wessel beskriver det: «Og også valsesalighetens strålende blå Donau er blitt tilgrumset av virkelighetens smuss.» Med Haiders parti i regjeringsposisjon er smusset kommet opp i dagen. Wessel kommer byen til unnsetning ved å peke på et «annet» Østerrike – det som i erkjennelsen av de mørke sider ved sin fortid åpner seg for nåtidens oppgaver og fremtidens utfordringer. Intet annet land har nemlig som Østerrike åpnet sine grenser for mennesker på flukt. Også i våre dager er Wien emigrantenes hovedstad. Og det fins et annet Wien enn Haiders, representert ikke minst av kunstnere og intellektuelle. De vil i rollen som Wiens våkne samvittighet nå måtte inn i en enda hårdere konfrontasjon med de antidemokratiske krefter som ønsker et lukket land og en lukket hovedstad. For et åpent flerkulturelt Wien i Europas hjerte med internasjonal kompetanse skapt av fortidens erfaringer har, mener Wessel, en hovedrolle å spille i fremtidens globale samfunn. Dette handler om drømmen om Wien som krever å bli virkelighet.

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap, Germansk kulturvitenskap Av Bokanmelder Kjell Skyllstad er professor emeritus i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Publisert 1. jan. 2000 00:00