Estetikk: Institusjon og skjønnhet

Abmeldelse av Søren Kjørup: Kunstens filosofi – en indføring i æstetik. Roskilde Universitetsforlag, 2000 og Magne Malmanger: Kunsten og det skjønne. Vesterlandsk estetikk og kunstteori fra Homer til Hegel. Aschehoug, 2000

Så er da også det skjønnes stilling uomtvistelig i Magne Malmangers bok. Det er dét estetikken dreier seg om og som gjør at vi kan tale om en estetikkens historie fra grekerne til i dag. Malmanger legger vekt på kontinuitet og sammenheng i denne historien. Han vil gi en «sammenhengende beretning». Han modererer innledningsvis Kristellers oppfatning om at det moderne kunstbegrep («kunsten» som enhetsbegrep for de skjønne kunster eller kunstartene) først satte seg gjennom på slutten av 1700-tallet. Likeledes stopper han altså med Hegel. Boken er inndelt i oldtidens estetikk, middelalderen, renessansen, det 17. århundre, opplysningstiden og den tyske idealisme. For det blir «nærmest umulig», hevder han i etterskriftet, å gi en sammenhengende beretning for tiden etter Hegel.

Vi får egentlig ikke noe svar på hva grunnen er til dette. Er det fordi skjønnhetsbegrepet nå forvandles, eventuelt oppløses, og vi etter hvert får «die nicht mehr schönen Künste»? Malmanger sier ikke dét. I stedet hevder han at situasjonen ble så kompleks og vil ha det til at nyere teoridannelser vitner om et mindre fortrolig forhold til verden.

Få ting forbauser

Kontinuiteten som Malmanger betoner så sterkt i sin fremstilling, gjør at få ting i tenkningen om det skjønne og kunsten forbauser. Grekerne og de lærde i middelalderen tenker ikke så ulikt oss; iallfall forstår vi dem godt. Bruddene i den vesterlandske estetiske tenkning er det ikke Malmangers sak å få frem, ei heller det fjerntliggende, det fremmede eller «det andre», som kan kaste lys over våre egne oppfatninger, slik disse fremtrer som selvsagte. Et lite eksempel er at de følelsene hos Aristoteles som fører til katharsis , oversettes med angst og medynk. Det er altfor lite drastisk. Malmanger henviser mye til Maritain i behandlingen av middelalderen. Maritain, som i ekstrem grad bruker våre tankeformer på middelalderen.

Dermed ikke sagt at denne beretningen ikke er interessant. Det er en grundig innføringsbok i estetikkens historie vi har fått, som det lenge har vært behov for. Integreringen av kunstteori (særlig fra renessansen og 1600-tallet) er desidert en fordel for å skape sammenheng, men har også sin egenverdi. At boken er vinklet mot den visuelle kunsten, gjør den ikke mindre relevant som en allmenn estetikkhistorie. Konkretisering og anskueliggjøring, for ikke å snakke om verkfortrolighet, går ikke på bekostning av det allmenne. De mange henvisninger til musikkestetikk er utvalgt med omhu.

Nyansert

Malmanger kjenner tekstene godt. Han gir nyanserte fremstillinger av de markante skikkelsene og reduserer ikke deres tenkning til et par argumenter, standpunkter eller til en posisjon. Slik får vi for eksempel et bilde av Platon som omfatter atskillig mer enn fordømmelse av dikteren (og maleren) i Staten og skjønnhetslæren i Symposion .

Eksempel på en nyansert fremstilling er behandlingen av Boileau. Boken er spennende lesning også fordi det ofte vektes annerledes enn i standardfremstillinger av estetikkens historie og underbetonte momenter eller forsømte poenger trekkes frem (fremdragelsen av Hobbes, av Goethe o.a.). Men vektingen kan ha sin pris, særlig for en lærebok. I de i og for seg imponerende kapitlene om Kant og Hegel er det poenger hos Kant som ikke diskuteres og aspekter ved Hegels estetikk som faller ut.

Utvalget i en slik bok kan jo alltid diskuteres. Jeg spør meg selv om hvorfor Addison har fått så stor plass, eller Shaftesbury. Etter mitt skjønn er Moses Mendelssohn viktigere enn sistnevnte, og hva med Herder og Moritz?

Boken er en blanding av sammenfattende fremstillinger (til dels skåret over lesten til Monroe C. Beardsleys estetikkhistorie), egen forskning (om renessansen og barokken) og grundige fortolkninge som kan nå eksegesens tetthet (særlig Kant, Hegel). Etter mitt syn må en også innenfor en introduksjonsboks eller læreboks ramme kunne akseptere det, der det gavner saken. Estetikkens og kunstkritikkens spørsmål er av ulike slag og har ulik grad av kompleksitet. Det er noe man ikke kan gi et minste felles multiplum av. Og det kan kreve differensierte fremstillingsformer og varierende retorikk, slik forholdet er i Malmangers bok.

Lengre uoversatte sitater på italiensk vil nok irritere mange. Meg irriterer det mer at Platon blir sitert i engelsk oversettelse. Det kryr av navn i boken, som vi ikke får vite så mye om. På den annen side bør den tid ikke være forbi der navn, særlig de som klinger godt, pirrer nysgjerrigheten. Men utgivelsen kunne ha spandert på seg en indeks og en litteraturliste.

Emneord: Språk og kultur, Kunsthistorie Av Bokanmelderen Arnfinn Bø-Rygg er professor i estetikk ved Universitetet i Oslo
Publisert 4. mars 2000 00:00