Drømmen om den radikale fascismen

Den italienske fascismen var et eksplosivt amalgam av ulike idépolitiske arvestykker. Teatralsk egodyrkelse? Modernistisk massebevegelse? Nostalgisk lengsel etter det gamle Roma? Nasjonal regenerasjon gjennom opphevelse av klassekampen?

Den israelske fascismekjenneren Zeev Sternhell ettersporer den europeiske fascismens røtter i en høyere enhet av radikal nasjonalisme og fransk revolusjonær sosialisme. I fascismens mer modne utgaver blir dette syndikalistiske element tydeligere. Handlingsdyrkelse, viljefilosofi, fokus på vold som legitimt politisk virkemiddel ('direkte aksjon'), utålmodighet med parlamentariske prosesser, tro på massestreiken, nasjonal sjåvinisme med imperialistiske prosjekter, flamboyant retorikk - alt dette er kjente ingredienser i denne politiske grunnposisjonen mellom marxisme og fascisme. Il Duce selv symboliserer dette flytende grenseland: Hans passasje fra venstre til høyre, fra redaktørposten i sosialistpartiet hovedorgan Avanti! til fascistpartiets førerposisjon gir dette idépolitiske landskap konkret illustrasjon.

Det interessante med italiensk politikk er at denne understrøm av syndikalisme går som en renning i hele århundrets historie. Syndikalistiske idékomponenter inngikk som en sterk anti-kapitalistisk falanks i Mussolini-regimets storhetstid, fram til 1943 . De gjenfinnes så i Salò-republikkens sosialradikale profil og kan spores videre i Italias etterkrigspolitikk til vår tid, gjennom ulike nyfascistiske bevegelser, med Georgio Almirantes MSI og dagens AN under Gionfranca Fini som de fremste eksempler. Nøkkelordet for tilpasningen av denne syndikalistiske arv til det liberale demokrati er fortsatt korporatisme , et begrep som også inngikk i den klassiske fascismens forsøk på å eliminere motsetningen arbeid/kapital.

Det er ikke ofte at norske historikere skriver på engelsk om et internasjonalt historisk emne. Nå er det skjedd - og skjedd beundringsverdig. Historisk institutts nestor, Ottar Dahl, har i sin studie Syndicalism, Fascism and Post-Fascism in Italy 1900-1950 belyst syndikalismens ulike blandingsforhold med fascismen - fram til etter grunnleggelsen av republikken. Hans fokus er primært ideologien , men en så erfaren historisk iakttager som Dahl viser hele tiden hvordan ideene inngår som handlingsansporende skyveklosser i konkrete maktspill innen fascistpartiet. Kampen dreier seg kort og godt om fascismens sjel: konservativ restaurering av status quo mot arbeiderklassen, eller revolusjon, en høyere form for selvstyre innen arbeidslivet under en autoritær stat, med sosial rettferdighet som en slags regulativ ide.

Ikke bare er dette en velskrevet studie; den befinner seg også såvidt jeg kan bedømme helt i forskningsfronten, kildebasert og teoretisk velinformert på tvers av faggrenser. Ottar Dahl viser dyp kunnskap om Italia og italiensk fascisme og demonstrerer på ny hvordan historien er helt uunnværlig for forståelsen av aktuelle politiske frontlinjer. Vi håper på flere frukter!

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie Av Bernt Hagtvet
Publisert 1. feb. 2000 00:00