Henimot en ny forskningsjournalistikk?

Harald Hornmoen (1999): Vitenskapens vakthunder. Innføring i forskningsjournalistikk. Oslo: Tano Aschehoug. 232 sider.

Vi har nå fått den første norske introduksjonsbok i kritisk forskningsjournalistikk. Forfatteren, Harald Hornmoen, henviser til USA som foregangsland for science journalism (s. 12), og tar utgangspunkt i en ubalanse: «Til tross for at forskningen er vel så viktig for samfunnets utvikling som økonomi og politikk» .... «ligger vitenskapens verden nesten uberørt av kritiske journalister» (s. 10). Hornmoen har skrevet en normativ bok for å bidra til en forandring her. En «kritisk» journalistikk skal ikke være «skeptisk», ensidig orientert mot «avsløring av maktmisbruk» (s. 17), men krever balansert vurdering av vitenskaper og selvstendighet overfor forskere. Journalisten skal sette «vitenskapen inn i en sammenheng» (s. 16) og søke å «trekke fram både verdifulle, svake og etisk problematiske sider» (s. 17). I likhet med andre sentrale institusjoner er vitenskapen for viktig til å overlates til eksperter. Journalisten må derfor «ikke ubevisst opptre som megafon» for «forskningssamfunnets egeninteresser» (s. 75).

Begrunnelsen for sitt prosjekt søker Hornmoen i det demokratiske liv og i kulturlivet. Han viser til idealet om «pressen som fanebærer for demokratiet» (s. 12) hvor journalister skal tjene «allmenne interesser» (s. 75). Forfatteren framhever at god journalistikk kan legge et grunnlag for økt deltakelse i samfunnsdebatten (s. 15) og at medienes fokus på forskning kan demokratisere forskningspolitikken (s. 56, 80). Han bruker også det tradisjonelle argumentet om kunnskap som en verdi i seg selv (s. 39, 78).

I bokas 7 kapitler får vi en gjennomgang av vitenskapsstudier, norsk forskningspolitikk, forskningsjournalisters temaer og deres uavhengighet av informanter, intervjuing av forskere, journalistikkens språk og presentasjonsformer- med gode råd til unge journalister. Bokas litteraturhenvisninger er meget nyttige.

Boka inviterer til debatt, ikke bare om forskning, men også om forskningsjournalistikk. Man kan problematisere flere av forfatterens påstander, vurderinger og anbefalinger. Leseren får høre at: «I stigende grad satser forskningsinstitusjoner på allmennrettet formidling for å styrke forskningens posisjon i samfunnet» (s. 13). Eller: «Man vinner ingen anerkjennelse internt ved å kommunisere med allmennheten» (s. 116). Så bastant formulert, er begge påstander feilaktige. Den forsterkede satsing på forskningsformidling ved Universitetet i Oslo kan ikke forklares som i den første påstanden. Jeg kjenner ikke igjen sentrale norske forskningsmiljøer i den andre. Det foreligger representative undersøkelser som motsier tesen (av Eide og Ottosen, 1994, referert i boka og Kyvik i Scientometrics 1994).

Det er en påfallende ubalanse i Hornmoens vurderinger. Han er frisk i kritikken av informasjonsmedarbeidere (s. 102), Forskningsrådets instrumentalisme (s. 65), samfunnsvitere som «i flere tiår har vært storleverandører av tomme fraser til politikere» (s. 171) eller slu medisinere som prøver å bruke mediene som «en kanal til bevilgende instansers pengepott» (s. 110). I sammenligning er han svært så forsiktig med journalister og kritiserer stort sett deres unnlatelsessynder eller at de kan la seg fange av forskere, f.eks. ved å gå inn i en nedlatende, belærende rolle overfor publikum (s. 184).

Forfatteren tenker primært på enkeltmennesker: den enkelte journalist og forsker. Men man må også analysere overindividuelle institusjoner og særegne nasjonale tradisjoner for å utforme realistiske anbefalinger (Kalleberg 1999, Sosiologi i dag ). Et slående eksempel på svak institusjonsforståelse finner man i drøftingen av Merton´s klassiske analyse (1942) av vitenskapens moralnormer, som universalisme og organisert selvkritikk. Hornmoen tolker disse som individuelle idealer (s. 47). Men slik ensidig individualisering er uholdbar. Merton konstaterer ett sted at det er forbløffende lite fusk i forskning. Dette kan ikke forklares med forskeres eksepsjonelt gode privatmoral, men må forståes institusjonelt: «scientific research is under the exacting scrutiny of fellow-experts....subject to rigorous policing, to a degree perhaps unparalleled in any other field of activity».

Rasjonaliteten i det offentlige ordskifte er i dag under press fra tunge institusjoner, fra underholdningspregede massemedier, enøyde interessegrupper og allmenn kommersialisering. Hornmoen viser liten forståelse for de sterke institusjonelle føringer dette legger på de fleste journalister, uansett deres individuelle dyktighet og gode vilje. Selv om hans tallrike ideale fordringer til unge journalister nok kan virke trykkende, er boka full av gode råd. Forbedring av situasjonen krever imidlertid bevaring og utvikling av det sivile samfunns institusjoner.

Når dette er sagt: Hornmoen har skrevet en interessant bok om et svært viktig emne. Vi trenger en forskningsjournalistikk som er på høyde med politisk og økonomisk journalistikk.

Bokanmelder Ragnvald Kalleberg er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og har i 1999 ledet arbeidet med å utrede UiOs formidlingspolitikk.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Bokanmelder Ragnvald Kalleberg er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og har i 1999 ledet arbeidet med å utrede UiOs formidlingspolitikk.
Publisert 1. jan. 2000 00:00