Homoseksualitet mellom fortielse og straff

Anmeldelse av Anette Halvorsen Aarset: Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687-1902. Rettshistoriske studier nr. 5. Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 2/2000.

Kontorsjef på Institutt for kriminologi, Turid Eikvam, har i fem-seks år ledet Nettverk for forskning om homoseksualitet , og innlederne på de månedlige seminarene der har vært en kavalkade av hovedfagsstudenter som i ulike fag har forsket i emner om homoseksualitet. Etter hvert er flere av dem blitt stipendiater, og noen har endog rukket å få faste stillinger, mens eldre og middelaldrende universitetsansatte har ligget lavt i terrenget under etableringen av homoforskningen. Heller ikke 68-erne vågde å gi seg i kast med et fenomen som opp gjennom vår historie har vært tabubelagt og stigmatisert. Men flere har i det minste vært villige til å la de unge bryte tausheten. En av dem er professor Dag Michalsen, som var Anette Halvorsen Aarsets veileder da hun som stipendiat ved Institutt for offentlig rett skrev den studien som nå er publisert i instituttets skriftserie.

Hvorfor vi vet så lite

Her tar hun for seg straffereaksjonen mot homoseksualitet fra 1687 fram til 1902. Tidsavgrensningen er bestemt av to store lover, Christian 5s Norske Lov av 1687 og straffeloven av 1902. På samme tid som hun gjennomførte denne undersøkelsen, skrev Martin Skaug Halsos en hovedoppgave i historie om § 213 i almindelig borgerlig straffelov av 1902 (UiO, våren 1999); den inneholdt en sanksjon mot homoseksualitet som først ble opphevet i 1972. Også 68-erne ble altså i sin ungdom påvirket av dette stigmaet. Takket være disse to avhandlingene vet vi nå atskillig mer enn før om straffereaksjonene mot homoseksuell praksis. Vi vet på langt nær like mye om hvordan homoseksualitet ytret seg i disse 300 årene, men de to avhandlingene gir god informasjon om hvorfor vi vet så lite.

Anette Halvorsen Aarset gir en kort omtale av lovreguleringer før 1687. For høymiddelalderens vedkommende kan man finne en mer utførlig behandling av dette i en annen hovedoppgave i historie, Hilde Handelands I lyst og last. Seksualitet i de norske lovene i perioden 1100-1300 (UiO, våren 1997). Det var trolig etter kirkelig påvirkning at det i en ny utgave av Gulatingsloven og dessuten i Kong Sverres kristenrett ble tatt med forbud mot homoseksualitet på slutten av 1100-tallet. Magnus Lagabøtes landslov hadde derimot ingen bestemmelse om dette, men det hang sammen med at kristenretten ikke kom med i landsloven etter en konflikt mellom konge og erkebiskop om hvem som skulle være lovgiver på dette saksfeltet. Lovforbudet mot mannlig homoseksualitet stod likevel ved lag, også etter reformasjonen. Da ble forbudet forsterket ved at man betraktet Bibelen som en autoritativ rettskilde, der fortellingen om Sodoma og Gomorra ble tolket som en oppskrift på hvordan Gud ville at det skulle reageres mot det som i kirkelig og rettslig terminologi ble kalt sodomi. Så kom Christian 5s Norske Lov av 1687; der står det at «Omgjængelse, som er imod naturen, straffes med bål og brand». Begrepet «imot naturen» ble trolig hentet fra den tyske keiserloven av 1532. Også straffemetoden hadde tysk forbilde, i Norge var den kjent fra hekseprosessene.

Få rettssaker

Halvorsen Aarset har ikke selv undersøkt hvorvidt det ble reist tiltale og gjennomført rettsforfølgelse mot homoseksuell atferd i Norge i tiden før kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Det har hittil ikke vært systematisk undersøkt, men andre rettshistoriske undersøkelser tyder på at rettsforfølgelser har forekommet ytterst sjelden i Norge mellom 1687 og 1842. I den første høyesterettsdom som ble avsagt mot homoseksualitet i 1847, het det endog at det ikke forelå tidligere rettspraksis på området. Halvorsen Aarset har selv undersøkt høyesteretts domspraksis fra 1842 til 1902. Fra 1842 til kriminalloven ble endret i 1889, var det bare fire saker som kom opp for denne domstolen. Kriminalloven av 1842 reduserte straffen fra dødsstraff ved brenning til maksimum tre års straffarbeid; fortsatt dreide lovteksten seg om «omgjængelse, som er imod naturen». I disse sakene ble den strengeste straffen utmålt til ett års straffarbeid.

Tradisjonelt hadde det vært enighet mellom rettsvitenskapsmenn og andre jurister at sanksjonen bare skulle gjelde for menn, men de to første av de fire høyesterettssakene var rettet mot kvinner – med domfellelse i 1847 og frifinnelse i 1854, den siste av de to dommene ble prejudiserende for holdningen til lesbisk atferd: Den ble utdefinert. Dette kom klart til uttrykk da loven ble endret i 1889. Da ble atferden presisert til å gjelde «lægemlig omgjængelse [...] mellem personer af mandkjøn». Da det på Stortinget i forbindelse med forarbeidet til straffeloven av 1902 ble tatt til orde for at også kvinners likekjønnsseksualitet burde bli rammet av lovens sanksjoner, møtte det en heftig motreaksjon: Det var avskyelig å tale om at kvinner kunne drive med slikt!

Mellom 1889 og 1902 hadde høyesterett oppe fire saker mot homoseksuell atferd, altså en hyppigere frekvens enn tidligere, men fortsatt var det få saker, og høyeste straff var straffarbeid i seks måneder. Dessuten poengterer Halvorsen Aarset at økningen av saksfrekvensen skyldtes at tre av de fire sakene dreide seg om seksuell omgang med vesentlig yngre personer, på eller over grensen for det vi i dag ville kalle pedofili og slik at det forelå et element av tvang i forholdene. Sett i lys av dette blir ikke straffereaksjonene særlig harde, ja, til dels nokså milde. Og dette hang sammen med at man så sent som i 1890-årene ikke dømte etter det vi kan kalle homoparagrafen, men etter en paragraf i Christian 5s Norske Lov (6-22-3) som gjaldt dem som forførte ungdommen til forargelig omgjengelse. For dem som ble rammet av det, gikk det på rettssikkerheten løs, fordi myndighetene dermed unngikk de strenge kravene til bevis.

Pinlig med offentlighet

Og her nærmer vi oss det som gjenstår som kanskje den viktigste lærdom å hente fra denne avhandlingen, nemlig at man følte en sterk motvilje mot å beskjeftige seg med likekjønnsseksualitet i offentlighet. Forfatteren fremmer en hypotese om at i eldre tider var det kirkens moralpoliti som tok affære i slike saker. Kirken hadde et system for disiplinering, der presten og hans medhjelpere formante og talte folk til rette – i den første høyesterettssaken ble det vist til at slike formaninger hadde vært forgjeves mot den kvinnen som i 1847 var hovedtiltalt.

Strafferettseksperten C.P. Lasson skrev i 1849 at «Frembringelse for øiet gjennem påtale og den derved opstående forargelse er et større onde end selve forbrydelsen», og hans yngre kollega Francis Hagerup skrev i 1891 at det var vanskelig å få påtalt saker om sodomi. Dette hang selvsagt sammen med at man etter paragrafen mot homoseksuell atferd krevde bevis for at den seksuelle omgangen hadde gått så langt at penetrasjon hadde funnet sted. Formannen i strafferettskommisjonen av 1885, Bernhard Getz, var enig i det forkastelige i publisitet: Både undersøkelse og påtale kunne være en større kilde til forargelse og farligere for moralen enn forbrytelsen selv. Getz skrev i stortingsdokument nr. 65, 1889 at dette var en last av en viss utbredelse, det var en gjerning som «skyr lyset» og der ingen følte seg oppfordret til å opptre som angiver. Tilbøyeligheten til eget kjønn var hos de fleste så sterk og rotfestet at de ikke ville la seg stagge av en straffetrussel. Det som for normale individer var motbydelig, var for «pederasten» naturlig. Derfor gikk Getz allerede den gang inn for å sløyfe straffetrusselen mot homoseksualitet, 83 år før det virkelig skjedde! Selv om Stortinget ikke fulgte ham, var det enig i at offentlighet om homoseksualitet var pinlig, noe som resulterte i at Stortinget i 1889 behandlet endringen av denne lovparagrafen for lukkede dører.

Dypere innsikt

Halvorsen Aarsets avhandling er interessant både i snevrere og videre forstand. Her beveger vi oss i grenselandet mellom historiens lys og mørke, og det vi ser, gir oss en antydning om det som vi ikke får se. I midten av 1880-årene måtte to av vårt universitets ansatte brått gå fra sine stillinger på grunn av homoseksuell aktivitet, men de ble ikke rettsforfulgt. I de siste tiårene av 1800-tallet begynte flere leger å publisere litteratur og forskningsresultater som hevdet at tilbøyeligheten til ens eget kjønn var en legning, ikke en umoralsk handling, slik som man hadde ment inntil da.

Riktignok ble den stemplet som en sykdom, men sykdomsforestillingen undergrov i alle fall den moralske begrunnelsen for straff og fikk Bernhard Getz til å miste troen på at det nyttet å ha en straffebestemmelse mot homoseksualitet. Straffeloven av 1902 opprettholdt likevel straffebestemmelsen for «utugtig omgjængelse mellem personer af mandkjøn». Maksimalstraffen ble nedsatt til ett års fengsel. Men så het det til slutt: «Påtale finder alene sted, når det påkræves af almene hensyn.» Det var denne paragrafen som stod til 1972.

Martin Skaug Halsos har trukket den slutning av sin undersøkelse at dette i hovedsak innebar en avkriminalisering av mannlig homoseksualitet allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. Anette Halvorsen Aarsets studie bygger opp under denne tolkningen. Hun har lagt grunnlaget for en dypere innsikt i holdningene til norsk homofili sett i historisk lys: Norge utmerket seg med få straffesaker sammenliknet med andre land. Slik sett er de homofiles historie i Norge mindre dyster: Homofobien har her vært mindre brutal og mer diskret, men kanskje like effektiv?

Emneord: Samfunnsvitenskap, Kriminologi, Språk og kultur, Historie Av Bokanmelder Øystein Rian er professor i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 4. mars 2000 00:00