Noen linjer i 1900-tallets norske idéhistorie

Anmeldelse av Bodil Stenseth (red.): På tampen av det 20. århundre. Om ideologier, eksperter og amatører. Universitetsforlaget, Oslo, 1999 (205 sider)

Redaktøren presenterer artikkelsamlingen som en jubileumsbok i anledning av 60-årsmarkeringen for Norsk Humanistisk Akademi, Nansenskolen på Lillehammer. I tillegg til Bodil Stenseths innledning reflekterer ni bidragsytere over utviklingslinjer i offentlig meningsdannelse og strid mellom ideologier i det norske samfunn på 1900-tallet. Et sentralt tema er tendensen til svekkelse av den alminnelige rolle som samfunnsborger til fordel for alle slags spesialistroller.

Hovedspørsmålene er viktige, og boka er stimulerende i sitt mangfold av temaer og tilnærminger. Historikeren Hans Fredrik Dahl tar for seg klassetanken i mellomkrigstiden; idéhistorikeren Christopher Hals Gylseth ser på underholdningskulturen og Jonas Fjeld-bøkene; religionshistorikeren Terje Emberland og folkloristen Arnfinn Pettersen diskuterer Kristian Schjelderups forhold til spiritisme og teosofi. Statsviteren Øivind Østerud skriver om sentrale linjer i etterkrigstidens ideologiske landskap og påpeker at de tradisjonelle partipolitiske profiler ikke er tilpasset samtidens nye konfliktdimensjoner, som likestilling mellom kjønnene, internasjonalisering og økologi.

Idéhistorikeren Nils Rune Langeland tar for seg to linjer i venstreradikalismen og historikeren Ragnhild Mork studentopprøret og totalitære maoister. Sivilingeniøren og forfatteren Walid al-Kubaisi skriver, som «semittisk araber med muslimsk bakgrunn», om det flerkulturelle Norges problemer og utfordringer og filosofen Kristin Gjesdal om «det politiske».

Som i tilsvarende artikkelsamlinger inneholder boka synspunkter og perspektiver som man dels finner a) interessante, dels b) uholdbare, dessuten er det c) noen man savner. La meg nevne eksempler i hver kategori. Dahl hevder at det dominerende tema i mellomkrigstidens «tankeliv, er klassetanken: forestillingen om at samfunnets sosiale deling rommer en destruktiv kraft av motsetninger [...] der den ene klasses fremgang truer med tilbakegang for en annen». Han oppfatter forestillingene om nasjonale og etnisk-biologiske fellesskap, nasjonaltanken og rasetanken, som antiteser og konkurrenter. Dette gir et svært godt inntak til analysen av vår sosiokulturelle utvikling i denne perioden. Schjelderup var som kjent en av de to som startet akademiet på Lillehammer. Han var seriøst opptatt av spiritismen som et forsøk ”ad empirisk vei” på å bevise sjelens udødelighet. Dokumentasjon av slik irrasjonalisme hos en pioner inviterer kanskje til nyvurdering av viktige elementer i Nansenskolens egen tradisjon?

Etter mitt skjønn tar Mork feil i sin insistering på det norske studentopprørets sene start, samt at det primært var en imitasjon av det som skjedde i andre land. Hun overdriver også ml-bevegelsens betydning. Men (også) på dette området av vitenskapsstudier trenger vi mer forskning. Alternative synspunkter kommer fram i artikkelsamlingen som Guri Hjeltnes redigerte i 1998, i regi av Forum for universitetshistorie ved UiO.

Og så er det temaer man savner. Et eksempel er skolen, vår største og mest innflytelsesrike sosiokulturelle institusjon. En mer fokusert analyse av demokratitankens dramatiske og seierrike utvikling kunne også stått mer sentralt. Det 20. århundre i Europa var naturligvis grusomt, men det var også tiden for demokratitankens (foreløpige? endelige?) seier over ikke-demokratiske, førmoderne imperier og antidemokratisk nazisme og kommunisme.

Stenseth refererer en erfaring fra sin tid som rektor på Nansenskolen: Det var nesten umulig å få tak i «allmennpraktikere», dvs. fagfolk som også kunne knytte sine spesialiserte kunnskaper til andre kunnskapsområder og bredere temaer i samfunnsdebatten. På tampen av et århundre spør hun om Nansenskolens integrerte, humanistiske studium er i ferd med å bli isolert i et fragmentert og segmentert kunnskapssamfunn. Vi må nok svare bekreftende. Dette passer med det pessimistiske perspektiv Max Weber lanserte ved begynnelsen av 1900-tallet (1904). Han så for seg en utvikling preget av tiltakende kommersialisering, byråkratisering og fragmentering, inklusiv fremvekst av isolerte «fagmennesker uten ånd». Men det er antakeligvis ikke for sent å motvirke og kanskje snu denne utviklingen. Hvis vi skal motvirke slike tunge trender, kreves mer enn individers gode vilje, det kreves reorganisering av institusjoner og opprettholdelse av fellesskapelige tradisjoner. Et viktig felt er en forsterket vektlegging av universiteters, høyskolers og skoleverkets ansvar for å bidra til rasjonaliteten i menings- og viljesdannelsen i vårt mangfold av offentlige rom.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Idehistorie Av Bokanmelder Ragnvald Kalleberg er sosiolog og leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora
Publisert 4. mars 2000 00:00