Om å opprettholde naturlige kjønnsforskjeller.

Anmeldelse av Pierre Bourdieu: Den maskuline dominans. Oversatt av Knut Stene-Johansen. Pax Forlag, 2000

I boka «Den maskuline dominans» (på fransk i 1998, norsk oversettelse i år) gir den franske sosiologen Pierre Bourdieu sitt bidrag til å forklare det han ser som den universelle og paradigmatiske formen for symbolsk vold, nemlig det mannliges dominans over det kvinnelige.

Tre temaer peker seg ut som særlig interessante. Det første gjelder hvilke prosesser som bidrar til omformingen av kultur til natur, det vil si hvordan kulturelle forestillinger som tillegges naturlig mannlighet og naturlig kvinnelighet kan opprettholdes over tid. Det andre temaet i boka er mannsdominans i moderne samfunn, og det tredje er betingelsene for reell endring, det vil si oppheving av den maskuline dominansen.

For å besvare det første spørsmålet, vender han tilbake til et etnografisk materiale fra Kabylia, et avsondret middelhavssamfunn, der den sosiale orden ifølge Bourdieu er et eneste symbolsk maskineri med det mannlige herredømme som kjerne. I dette materialet søker han etter grunnleggende dikotomier knyttet til mannlighet og kvinnelighet, og til de prosesser som får dikotomiene til å framstå som naturlig knyttet til det kvinnelige og det mannlige og som relevante på alle livsområder. En av disse dikotomiene er motsetningen mellom det rette og det bøyde. Det rette prinsipp vises naturligvis i mannens virilitet, men også i mannens kroppsholdning som rakhet, i mannens moralske holdning som «å gå rett på sak»,«å vise ansikt» i det offentlige og i arbeidsdelingen ved innhøstingen av oliven, der mennene slår med kjepper på treet for å få frukten ned på bakken. Det bøyde prinsippet er det motsatte av virilitet og viser seg i kvinnens kroppsholdning, som er foreskrevet som bøyd, med blikket vendt mot jorden når hun er i offentligheten, i kvinnens moralske holdning, som er å gå krokveier, å handle i det skjulte, og i kvinners og barns arbeid ved innhøstingen av oliven: å plukke frukten opp fra bakken.

Ifølge Bourdieu er sammenhengen mellom de utvidede betydningene av mannlig/kvinnelig og rett/bøyd vilkårlige, noe som også gjelder for forholdet over(ordnet)/under(ordnet). Disse vilkårlige sammenhengene framstår imidlertid som naturlige fordi det er et tilnærmet samsvar mellom sosiale og kognitive strukturer som er innskrevet i kropp og sinn. I det kabylske samfunnet er opprettholdelse og akkumulasjon av symbolsk kapital, den maskuline æren, grunnlaget for familienes øvrige livsvilkår, og ifølge denne logikken er mannen subjektet med en praksis som dreier seg om å øke eller opprettholde sin symbolske kapital i forhold til andre menn, mens kvinnen er objektet som må sørge for å beholde sin verdi i henhold til den symbolske kvinnelighet. Det innebærer at prinsippene må framstå som selvsagte, unødvendige å hente fram i bevisstheten i tanker eller samtale, for å være virksomme. Den nødvendige dype innprentingen skjer ifølge Bourdieu både gjennom den daglige praksis i kjønnede strukturer og gjennom betydningsfulle ritualer. De viktigste strukturene og ritualene er knyttet til den heteroseksuelle norm og kjønnsarbeidsdelingen.

Selv om det i moderne samfunn, som Frankrike og USA, er flere tegn til endringer i forholdet mellom kvinner og menn, peker Bourdieu på at endringene synes å videreføre den kabylske modellen for inndelingen i det feminine og det maskuline. Således dominerer menn fortsatt det offentlige rom og maktens felt, mens kvinnene « forblir henvist til» det private rom og den offentlige forlengelsen av dette rommet, til helse- og utdanningsvesenet og til områdene for symbolsk produksjon. Det er framfor alt når det som står på spill, gjelder symbolske goder, som distinksjon, at de symbolske betydningene av kjønn får størst spillerom.

Reelle endringer kan synes umulig, fordi de symbolske betydningene i stor grad er ubevisste både for kvinner og menn idet vi bruker dem til å tenke med og fordi de er nedfelt i kroppene og ytre strukturer. Endring betinger derfor en kollektiv symbolsk kamp som setter spørsmålstegn ved grunnlaget for produksjonen og reproduksjonen av symbolsk kapital, skriver Bourdieu.

I noen grad bygger Bourdieu på eller går i dialog med feministiske arbeider. Perspektiv og skrivestil er likevel av velkjent Bourdieu-merke: Tidvis med et svært tungt språk, men også med strålende empiriske tolkninger. Det kanskje mest verdifulle med boka er den brede plass han gir til tolkninger av den ubevisste kjønnssymbolikkens mange anvendelser.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Bokanmelderen Elisabet Rogg er forsker ved Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo.
Publisert 4. mars 2000 00:00