Perspektivrikt og underholdende om økonomi

Dette er Preben Munthes andre bok om sosialøkonomiens idéhistorie. Den forrige, Norske økonomer: Sveip og portretter (1992), var i det vesentlige en samling av biografiske essays. I den nye boken er perspektivet internasjonalt og med en sterkere tematisk fokusering. Den handler om økonomers holdninger til den makroøkonomiske krisen i 1920- og 30-årene og om samspillet mellom akademiske økonomer på den ene side og de mer selvlærte økonomiske profeter – “populistene” – på den andre

De fleste akademiske økonomer hadde problemer med å diagnostisere den økonomiske krisen i mellomkrigstiden. De trodde på markedsøkonomiens innebygde tendens til selvregulering: Økonomiske rystelser som skapte høy arbeidsledighet, ville føre til lavere lønninger som igjen ville få sysselsettingen til å stige. Men erfaringene støttet ikke en slik oppfatning. Arbeidsledigheten holdt seg høy, og det virket som om markedsøkonomien ikke ville komme ut av krisen ved egen hjelp. I denne situasjonen var det mange universitetsøkonomer som arbeidet med nye teorier som både kunne forklare krisen og legge grunnlaget for velfunderte anbefalinger om økonomisk politikk. Det mest berømte resultat av dette arbeidet var John Maynard Keynes’ General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936. Men det var også en situasjon som appellerte til populister med et enkelt syn på hva som var krisens årsak og veien ut av den. Blant disse var tyskeren Silvio Gesell , som ble mest kjent for sitt forslag om “svinnpenger”, penger som sank i verdi jo lenger man holdt på dem, og engelskmannen major Douglas med sine ideer om “sosial kreditt”, en form for permanent subsidiering av forbruket. Målet om økt sysselsetting via etterspørselsstimulering stemte godt med budskapet hos Keynes, som også gav dem begge en relativt positiv omtale i General Theory. Munthe skriver også interessant om de to amerikanerne Foster og Catchings , som i en rekke populære skrifter fremhevet statens plikt til å drive motkonjunkturpolitikk for å stabilisere økonomien.

Det karakteristiske ved populistene er deres enkelhet: Krisen har en årsak, og det er ett tiltak som vil bringe oss ut av den. Det er et langt sprang fra populistene til Yale-professoren Irving Fisher og vår egen Ragnar Frisch , to av de store navn i 1900-tallets sosialøkonomi. Fisher var en fremragende økonomiske teoretiker, men også en mann som lett ble grepet av enkle løsninger på kompliserte spørsmål. Og han var en ustoppelig misjonær og rådgiver; Munthe skriver at han “gikk gjennom livet med løftet pekefinger”. Hans ideer om reformer av pengevesenet har faktisk mange trekk felles med Gesells svinnpenger, og Fisher gav da også autodidakten Gesell anerkjennelse for å ha bidratt med viktige innsikter. Både Keynes, Fisher og Munthe fremhever at populistene hadde en kriseforståelse som i enkelte sammenhenger var bedre enn den som flertallet av akademiske økonomer stod for. Men det logiske og empiriske grunnlaget for deres teorier var svært gebrekkelig, og deres tanker spiller ikke lenger noen rolle i dagens sosialøkonomiske forskning.

Det siste kapitlet i boken handler om kriseforståelsen i Norge. Også her i landet stod politikerne og allmennheten rådville overfor de problemer som hadde rammet landet, og økonomiske populister hadde fritt spillerom. Forslagene til løsninger varierte fra økt satsing på nyrydding til innstramming av livremmen, det siste en anbefaling fra foreningen Minsket Forbruk . Den universitetsøkonomen som hadde de klareste forslag til hvordan man skulle komme ut av krisen, var Ragnar Frisch . Etter at han ble professor ved Universitetet i Oslo i 1931, ble han etter hvert en meget aktiv deltaker i den økonomisk-politiske debatt. Hans tanker om hvordan man kunne øke etterspørselen og sysselsettingen gjennom en kredittekspansjon, har mange trekk til felles med ideene til Fisher og Foster og Catchings. Et annet likhetspunkt mellom Frisch og Fisher ligger i deres løftede pekefinger. Frisch var så overbevist om sine egne ideers overlegenhet at han hadde en sterk tendens til å frakjenne sine opponenter enhver innsikt i samfunnsøkonomien. En del eksempler på dette, som Munthe omtaler, viser unektelig Frisch fra en mindre heldig side. Det må vi tåle, selv om det har vært en tendens til å betrakte Frisch som et sosialøkonomisk nasjonalsymbol. Det er faktisk ganske lærerikt å bli minnet om at en stor vitenskapsmann kan bli fristet til å utnytte sin kompetanse og status i den offentlige debatt til et godt stykke forbi kapasitetsgrensen.

Det er en velskrevet, underholdende og perspektivrik bok Preben Munthe har skrevet. Den bør bli lest av mange økonomer, men den har en form som gjør den lett tilgjengelig også utenfor fagøkonomenes krets. Jeg anbefaler den derfor også til alle som har en mer generell interesse i forholdet mellom vitenskap og politikk og mellom vitenskapsfolk og amatører.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Økonomi Av Bokanmelder Agnar Sandmo er professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole og æresdoktor ved Universitetet i Oslo.
Publisert 1. feb. 2000 00:00