Viktig bok om fortrengte historiske bånd

Den lange historien handler om Norges nære – og ambivalente – forbindelser til Tyskland gjennom 800 år. Bokas 16 artikler er i hovedsak resultater av forskning som er gjort under Det tysk-norske historikerprogrammet som det tyske konsernet Ruhrgas har finansiert siden 1985. Programmet har vært åpent for “historieforskning i vid forstand” – og kun halvparten av bidragsyterne til boka er historikere av profesjon.

Historiefaget har i Norge tradisjonelt vært et navlebeskuende fag. En undersøkelse fra 1976 viste at hele 139 av 151 registrerte forskningsprosjekter i historie handlet om Norge og nesten ingen om Europa. Rundt 170 nordmenn har til nå mottatt stipend gjennom Ruhrgas-programmet. Det har bidratt til å internasjonalisere historiefaget i Norge – og til å rive ned fordommer. Christian Meier, professor emeritus ved Universitetet i München og tidligere formann i Den tyske historikerforening, skrev følgende i et notat til Ruhrgas ti år etter starten: “Vi var i begynnelsen fra tysk side ikke klar over hvor mange betenkeligheter og innvendinger mot oss som fremdeles var levende [i Norge]; og vi har med tiden tydelig sett hvordan [disse] er nedbygget. Jeg holder dette for et meget viktig bidrag fra dette programmet.”

Meier bidrar selv i antologien med en artikkel om tyske historikeres oppgjør med landets nazi-fortid. Dette oppgjøret har skapt respekt hos utenlandske kolleger og er en av forutsetningene for det gode samarbeidet som har vokst fram mellom norske og tyske historikere de siste 12-15 årene, tilføyer bokredaktør Jarle Simensen.

Arnved Nedkvitne, professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo, gir oss en fin innføring i den nyere hansaforskningen. I motsetning til den eldre “nasjonale historiske skole” betraktes hansatiden (ca. 1200-1600) nå som en god periode for norsk økonomi. Et godt eksempel er fiskerbøndene langs kysten: Målt i antall kalorier tjente de mellom det tre- og syvdobbelte på å bytte tørrfisk mot hanseatisk korn. På grunn av handelen med hanseatene fikk Finnmark for første gang en norsk befolkning på 1300-1400-tallet. Hanseatenes nærvær førte også til at det gammelnorske bøyningssystemet ble sterkt forenklet, vårt språk ble tilpasset “innvandrerne”.

Det neste “kultursjokket” fra Tyskland kom med den lutherske reformasjonen i 1536-37. I motsetning til i Luthers hjemland var reformasjonen i Norge ingen folkebevegelse. Den ble påtvunget et motvillig folk, og det tok minst hundre år før den slo rot, skriver teolog Inge Lønning.

Ikke minst på det teknologiske og vitenskapelige området har kontakten med Tyskland vært viktig. Tyskerne startet med gruvedrift allerede i tidlig middelalder, mens den her til lands først kom i gang på 1620-tallet med tysk hjelp. Fra 1870 overtok Tyskland Englands rolle som den viktigste leverandøren av ekspertise, maskiner og kapital til den norske industrireisningen.

Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811 etter tysk mønster, med vekt på klassisk dannelse. Den tyske universitetsmodellen var forbildet helt fram til Hitler-tiden, skriver historikeren John Peter Collett. Den såkalte “kunstindustribevegelsen” i Tyskland gav støtet til de norske kunstindustrimuseene i siste halvdel av 1800-tallet, mens den tyske sosialforsikringen under Bismarck ble modellen for den første norske sosiallovgivningen fra 1890-tallet.

Germanisten Ivar Sagmo påviser at Ibsen var inspirert av Goethes Faust da han skrev Peer Gynt. Men der Faust er romantiker og streber etter idealet, der er vår helt akk så jordnær. Ibsen får sagt dette på en elegant måte når han lar Peer sitere Faust etter hukommelsen: “Das ewig weibliche ziehet uns an!” – “an” og ikke “hinan” som hos Goethe. Peer hevder derved at mannen tiltrekkes fysisk av det evig-kvinnelige, og ikke som dr. Faustus trodde, at hun drar mannen oppad og redder hans sjel fra helvete.

Historikeren Einhart Lorenz skriver at Norge ved siden av Sovjetunionen var det eneste landet i Europa hvor andelen av jødiske flyktninger fra Tyskland 1933-40 konstant var i mindretall. Norske myndigheter betraktet særlig unge jøder som den “uheldigst tenkelige form for immigrasjon” fordi de ville bringe “et jødisk innslag i folk og næringsliv”.

Skepsisen mot tyskerne etter krigen og okkupasjonen 1940-45 har kanskje sittet dypere i Norge enn i noe annet vesteuropeisk land. En normalisering mellom de to landene kom i gang rundt 1965, men det var først etter at den tidligere flyktningen til Norge, Willy Brandt, ble forbundskansler i 1969 at samarbeidet ble tillitsfullt. Innenfor NATO fortsatte imidlertid Norge å diskriminere Vest-Tyskland helt til 1988 da tyske soldater for første gang fikk delta i militærøvelse i Nord-Norge. Man fryktet negative reaksjoner fra lokalbefolkningen, men de uteble. En “emosjonell normalisering” hadde funnet sted på 70- og 80-tallet, konkluderer historikeren Hans Otto Frøland. Men kanskje ikke helt, noe krangelen om tysk vennskapsflagging i 17. mai-toget i Lillehammer kunne tyde på.

Dette er blitt en vidtfavnende og leseverdig bok om de ofte fortrengte båndene til Tyskland, bånd som i sterk grad har formet nasjonen Norge og dens forhold til Europa.

Emneord: Språk og kultur, Historie Av Lars Hoff, frilansskribent
Publisert 1. feb. 2000 00:00