Estetisk om språklig estetikk

Bokmelding

Når man begynner på et skrivestykke, er det ikke alltid en vet hvor det ender. Som regel har en mer eller mindre klare forestillinger om hva en vil uttrykke, men når teksten er ferdig skrevet, er det en vanlig erfaring at det har kommet fram noe en ikke på forhånd hadde tenkt på, eller i det minste tenkt slik om.

Boka Språkets estetiske dimensjon av Øyvind Pålshaugen omhandler språkets mer uregjerlige sider – det som gjør språket til noe mer enn et nøytralt representasjonsmedium eller kun et middel til erkjennelse. Gjennom ti essays av varierende form og lengde oppklarer strengt tatt ikke Pålshaugen hva som ligger i begrepet “estetisk dimensjon”, men han kretser inn temaer, vinklinger og skrivemåter som viser hva det kan være:

Normalt overser vi språkets nærvær fordi vi retter oppmerksomheten mot det det viser til. Om vi studerer språket selv nærmere, kan vi finne ut at det ligger atskillige problemer på lur. For det første kan vi oppdage at det yter motstand, at det like gjerne setter grenser - som det åpner opp for erkjennelse. Språket kan oppløse - like mye som det skaper mening. Det har også like mye en sanselig eller materiell side, som en symbolsk eller intelligibel.

Vi kan derfor ikke helt feste vår lit til språket, skal vi tro Pålshaugen. Språket svikter oss dersom vi benytter det som en forståelses- eller “menings”-maskin, vi risikerer at det både uttrykker mer og mindre enn det vi selv kan ha kontroll over. Å ta i bruk språket innebærer å sette seg selv på spill – vi er i språket like mye som vi tar det i bruk . Vi kan heller ikke med språkets hjelp trekke noe entydig skille mellom språk og virkelighet, hvor språket slutter og virkeligheten begynner. Skillet mellom det språklige og det ikke-språklige kan ikke trekkes innenfor språket selv.

Språkets estetiske dimensjon er en bok som maner til besinnelse. Blant annet hevder Pålshaugen at det også er grenser for hva man kan oppnå av erkjennelse dersom en ikke tar språket selv med i betraktningen. En mangelfull sensibilitet for språkets estetiske dimensjon, dets mangfold, fører til at vi fort blir smalsporet, for rettlinjet, og kanskje feilfokusert i forhold til det vi ønsker å uttrykke. Blant annet inspirert av Wittgenstein viser han at det riktignok finnes regler for språkbruk, men at disse strengt tatt ikke kan fastsettes på forhånd for å sikre ”trygg trafikk” i den språklige verden. De kan bare oppdages og gjøres meningsfulle gjennom å ta språket i bruk.

Pålshaugens bok kan leses som et forsøk på å praktisere språkbruk, demonstrere språkets estetiske dimensjon mer enn å skrive en metatekst om det. Det burde kanskje nevnes – Pålshaugen skriver godt! Betraktet på denne måten er essaysamlingen noe uforløst. Den løsriver seg ikke fra metatekstens analyserende, argumenterende og systematiserende form, men forløser heller ikke en skjønnlitterær eller poetisk skrivemåte. Det er med andre ord en bok som strever med å finne sin egen form. Men det er også et problem som følger av temavalget – en bok som gjennom å tematisere språk og språkbruk setter seg selv i en klemme: den ber om å bli sett (språkets estetikk) og oversett (språkets representasjon) på samme tid.

Bokanmelder Olav Kasin er magister i sosiologi.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Anvendt lingvistikk, språkvitenskap
Publisert 1. feb. 2012 12:10