Variert hyllest til Lunden

Bokmelding

Da Kåre Lunden i april i fjor fylte 70 år, ble han feiret med festmiddag og festseminar, og nå er festskriftet kommet. Det er blitt en velfortjent hyllest. Få historikere har som han preget det faglige ordskiftet de siste tretti årene, til glede og til ergrelse, og det kan ikke ha vært lett å lage festskrift til en mann som har ment så mangt om så mye. Redaksjonen har derfor valgt ”i sin helhet å vie (festskriftet til) teori og metodespørsmål”, og da med hovedvekt på ”ulike former for modellbruk i studiet av førmoderne samfunn”. Hvorfor, kan man lure på, ikke minst fordi såpass mange av bidragene kan koples til den nye kulturhistoriske vendingen i faget. Og er det noe Lunden i liten grad kan beskyldes for, så er det slike tilbøyeligheter, sin snart tretti år gamle lefling med antropologen Karl Polanyi og landbruksøkonomen A.V. Chayanov til tross, samt noen mindre alvorlige svermerier for for eksempel Fritz Kern og A. London Fell.

Det kan hevdes at Lundens landbruksfaglige bakgrunn har spilt en langt større rolle for utformingen av hans historikerprofil enn de senere tiårenes kulturhistorie- og teoridebatt. Det viser seg både i hans valg av forskningsemner og metode. Materielle forhold og maktforhold står sentralt i Lundens forfatterskap, og han har en forkjærlighet for regning og kvantifisering. Hans tidlige arbeid med statistisk analyse av minkkopulasjon, synes således å ha hatt avgjørende betydning for hans metodiske utvikling som historiker.

Lite av dette speiles i festskriftet. Lundens tidligere forhold til antropologien blir riktignok gjenstand for behørig drøfting. Per Norseng er heller kritisk til sider ved Lundens anvendelse av Polanyi i analysen av norsk økonomi i vikingtid og middelalder, og Arnved Nedkvitne konkluderer med at Kåre Lunden har ”… en tendens til å gjøre middelalderens bønder litt for annerledes, spesielt i Økonomi og samfunn ”. Når det gjelder Lunden som syntesemaker, slik vi møter ham i norgeshistoriebindet fra 1976, og i en rekke mer politisk og polemisk fargede framstillinger av vår nasjonale historie fra 1990-årene, blir dette grundig omtalt av Ottar Dahl, som sammenlikner jubilanten og Ernst Sars med hensyn til spørsmålet om ”lovmessig utvikling” i historien. Dahl konkluderer her med at: ”Man kan kanskje si at det er en motsetning hos Lunden mellom hans teoretiske orientering og hans historiske praksis: Man kan mene at det som gjør ham til en fascinerende historiker er hans intensitet i den konkrete beskrivelse av det liv fortidens mennesker levde i sitt samfunn og i sin tid, bortsett fra hvilken plass de hadde i en utviklingsteori.”

Selv om mange av bidragene kan sies å stå noe fjernt fra Lundens forskningsprofil, er det god grunn til å glede seg over festskriftet. Her er mange interessante enkeltartikler om forholdet mellom samfunnsvitenskap og historie, om historisk utvikling, om historie og antropologi, om slektskap og patron-klientforhold, og mye mer. Det er fristende til slutt å nevne Else Mundals bidrag om jubilantens forhold til sagakvinnene. Det er blitt en ironisk svir til kveik for flere enn jubilanten.

Bokanmelderen Steinar Imsen er professor ved Historisk institutt, NTNU

Emneord: Språk og kultur, Historie
Publisert 1. jan. 2001 00:00