En kanon av store menn

Bokmelding

Det å kalle noe for ”idéhistorie” kan verken sies å definere det eller legitimere det, men først og fremst å innebære et spørsmål: ”Hva er idéhistorie?” Ethvert nytt bidrag må belage seg på å bli avkrevd et svar.

Sørensens bok gir ett svar på dette spørsmålet, ikke nødvendigvis et riktig svar eller et presist svar, men et svar. Sørensens hovedtema er – med hans egne ord – ”utviklingen av nasjonale ideer i Norge fra 1770 til 1905”. Det er altså et poeng for Sørensen å vise at den norske nasjonalfølelsen ikke ble født i 1814, men går tilbake til 1770-tallet og da særlig til den såkalte ”trykkefrihetsperioden” under Struensee. På denne måten vil han vise at den norske nasjonsbyggingen ikke var et rent romantisk prosjekt, fundert på forestillinger om folkets etniske, kulturelle og språklige egenart, men i like stor – om ikke større – grad bygd på opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, menneskerettigheter og demokrati.

Når Sørensen ikke helt innfrir som idéhistoriker, er det fordi han ukritisk viderefører den tradisjonen som gjennom de siste årene har villet formidle norsk idéhistorie via forestillingen om en kanon . Dette viser seg blant annet i verk som Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 og nå sist i tekstsamlingen Norsk tro og tanke .Det gjelder å finne fram til de personer – i visse tilfeller også de tekster – som utgjør selve ryggraden i den norske tankes historiske utvikling.

Øystein Sørensen og Kampen om Norges sjel føyer seg fint inn i denne etter hvert veletablerte tradisjonen for idéhistoriske kongerekker. Mellom Gerhard Schøning og Christian Colbjørnsen i den ene enden og Christian Michelsen i den andre, plasserer Sørensen rundt 15 menn som med sine skrifter og taler har bidratt til utformingen av den norske selvforståelse. Når norsk idéhistorie ordnes som en kanon, er det likevel mye som aldri kommer til syne. Tekster og utsagn blir trygt forankret i intensjoner og meninger hos sine opphavsmenn, uten at vi får vite noe større om den sosialhistoriske sammenheng de har sitt utspring i. Framveksten av en norsk nasjonal identitet utspiller seg – slik Sørensen beskriver den – innenfor rammene av en politisk kultur eller diskurs. Likevel får vi vite lite om hvordan denne kulturen var organisert og fungerte – hvem som deltok og ikke deltok, hvordan de som deltok, legitimerte sine krav om å bli hørt, og hvem de ønsket å holde utenfor, hvilke argumenter og posisjoner som framstod som gyldige og hvilke som ble lagt døde. Kort sagt: Vi får presentert en kanon av store menn og store verk, en slags vandring fra topp til topp, uten at vi på noe tidspunkt blir tatt med ned i underskogen av forestillinger, begreper og uutsagte regler som disse toppene rager opp av.

Bind III av Norsk idéhistorie har et klart perspektiv, er god å lese og bygger på utstrakt forskning – hvorav mye riktignok er blitt publisert før. Men når Sørensen skal gi sitt svar på spørsmålet ”Hva er idéhistorie?”, nøyer han seg med å la den eksisterende tradisjonen for norsk idéhistorieskrivning svare for seg. Et kanonisk svar, kan man vel si.

Bokanmelderen Helge Jordheim er stipendiat ved Germanistisk institutt, UiO.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Idehistorie, Historie, Moderne historie (etter 1800)
Publisert 1. feb. 2012 12:09