Egoisme mellom de to kulturene

Bokmelding

Bokens redaktør, Iver B. Neumann, har tidligere rettet skarp kritikk mot Makt- og demokratiutredningen, for blant annet å være et ekko av sentrumsregjeringens skepsis til EU og globalisering, og han etterlyser vilje til å anvende moderne teori og innsikt om makt (intervju i Aftenposten 22.02.99). Nå kan det synes som om deler av denne kritikken er imøtegått av boken Om makt . Teori og kritikk (Ad Notam Gyldendal 1999), som er Makt- og demokratiutredningens hovedskrift hva teorigrunnlag angår. Fire av de åtte teoretikere som presenteres i Maktens strateger , er også presentert i Om makt (Foucault, Bourdieu, Luhmann og Derrida). Bøkene overlapper hverandre, og Maktens strateger syntes ved første øyekast å være et “oppsamlingsheat” for dem som ikke fikk være med på utgivelsen av Om makt . Dette var et inntrykk som ikke sto seg ved nærmere gjennomlesning.

Det er mulig å finne en langt større forskjell om en ser på den forrige maktutredningen som ble ledet av Gudmund Hernes. Den var fokusert på makt knyttet til politiske og økonomiske institusjoner, og aktørers posisjoner i forhold til disse. Makt ble knyttet til noe en kunne besitte og utøve .

I Maktens strateger er oppmerksomheten på Foucault-inspirert vis, rettet mot praksis og prosesser, systemer og nettverk, hvor makt framstår som mer flyktig og mangfoldig, mindre knyttet til aktører og institusjoner. Makten får mange navn og mange virkeområder: symbolsk makt (Bourdieu), kommunikasjonsmakt (Luhmann), nettverksmakt (Castells), begrepsmakt (Derrida), morsmakt (Irigaray) og begjærsmakt (Deleuze).

Flere av disse perspektivene er også behandlet i Om makt. Maktens strateger bidrar derfor ikke til å tydeliggjøre Makt- og globaliseringsutredningen som et alternativ til den nye, offisielle utredningen. Men på noen punkter fungerer artikkelsamlingen kritisk og utfyllende:

Makt og maktkritikk er en del av den samme prosess, og like gjerne som å “avkle” makten, vil maktkritikk (maktutredning) bidra til å generere nytt grunnlag og nye områder for maktens utfoldelse, slik tilfellet var med den forrige maktutredningen. Med dette utgangspunktet kan ikke maktkritikk tenkes utenfor eller uavhengig av sitt studieobjekt – objektet (makten) og subjektet (utrederne, kritikerne) bidrar til å konstituere hverandre. Som eksempler kan nevnes Stortingets mandat til maktutredningen, og at den forrige maktutredningen senere ble brukt som ”redskap” for Gudmund Hernes’ egen maktutøvelse. Dette gjør det vanskelig å gripe maktens opprinnelse.

”Innenfor” makten – der begge utredningene formodentlig befinner seg – er det mulig å tenke seg noen alternative strategier: Maktens framtredelsesformer kan for eksempel “blåses opp”, slik Deleuze og Guattari fortolker Kafkas strategi. Gjennom sin oppblåsthet vil det truende – makten – framstå som komisk, som en falsk størrelse og som en lattervekkende effekt av begjær. Slik kan maktkritikk komme gjennom litterære bidrag. Eller maktkritikk kan tenkes som en intellektuell intervensjon i politikk og samfunnsliv (blant annet i artikkelen om Bourdieu), hvor målet ikke er å levere premisser for beslutninger eller skape enhet/oversikt i et mangfold, men derimot skape forskyvninger av perspektiv, påpeke nye emner og framvise paradokser og motsetninger.

Sammenliknet med tidligere uttalelser (jmf. Aftenposten 22.02.99) er den kritiske brodden mot Makt- og demokratiutredningen tonet ned i Maktens strateger . Skal Makt- og globaliseringsutredningen bli tydeligere overfor en større offentlighet, bør kritikken igjen spisses!

Bokanmelderen Olav Kasin er magister i sosiologi.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Statsvitenskap
Publisert 1. jan. 2001 00:00