Grundig og innsiktsfullt om norsk middelalder

Bokmelding

Bagge har i en årrekke plassert seg nær toppen av den stigen som fører opp fra den mentalitetshistoriske gjørma til de idéhistoriske høyder (for å bruke en metafor fra forordet til bokseriens redaktører). Han har publisert en rekke arbeider om samfunnssyn, politikk, ideologi og tendens i forskjellige middelaldertekster, noe som kommer til sin fulle rett her.

Bagge har delt inn bindet i tematiske deler som blir belyst av ulike tekster som settes opp mot hverandre. Slik får Bagge fram forskjellen mellom etikken i Håvamål og Gammelnorsk homiliebok , samfunnssynet i Rigstula og Kongespeilet , teologien i Voluspá og Elucidarium , historiesynet hos Snorre og Theodoricus, politikken i Heimskringla og Håkon Håkonssons saga og jussen i Gulatingsloven og Landsloven . Dette grepet gjør at Bagge kan vise endringene i middelalderens tankeliv og knytte dem til hovedpoenget sitt; bokens og skriftkulturens betydning for intellektuell virksomhet.

Bagge er likevel mindre radikal enn mange andre når det gjelder forskjellene mellom skriftlige og muntlige samfunn. At boken og europeiske tanker kom til Norge, skapte i seg selv ikke endringer, det er politisk sentralisering og utviklingen av et klarere sosialt hierarki som best kan forklare forskjellene mellom tidlige og sene tekster. Europeiske ideer ble bare brukt om de kunne tilpasses den norske virkeligheten. Her avslører Bagge til fulle sin base i historiefaget. Særlig kapitlene ”Hver sin plass” og ”Konge, aristokrati og folk” kan kalles en sosial-politisk idéhistorie og er preget av en gjennomgående kildedrøfting. Bagges synspunkter kan nok være nyttige for historikere, men her tror jeg enkelte idéhistorikere vil få vansker med å skjule noen gjesp.

Da er kapittelet om verdensbildet, naturen og kroppen langt mer spennende og innovativt. Her trekker Bagge inn lite kjente verker som Stjórn I og Physiologus og drøfter dem opp mot skriftteorien på en forbilledlig måte. Sammen med kapittelet om lovgivningen er kanskje dette den mest interessante delen av boken i idéhistorisk sammenheng.

Noen innvendinger kan anføres. Enkelte tekster kunne ha vært utnyttet mer, eksempelvis islendingesagaene (noen antyder kjennskap til blant andre Aristoteles), skaldediktning og den gamle visdomsdiktningen. Senmiddelalderen levnes bare noen få sider; her kunne kunst og materiell kultur ha blitt trukket inn. Sammenlikninger mellom europeiske originalverker og norrøne oversettelser på flere områder savnes. Emner som skaldenes posisjon i kunnskapsformidlingen, den norrøne renessansen og kjønn er mangelfullt behandlet. Klare avgrensninger overfor mentalitetshistorie, litteraturhistorie, religionshistorie eller sosialhistorie finner man heller ikke hos Bagge. Men ut fra redaktørenes vilje til å holde dørene åpne til både de store intellektuelle ytelsene og til de utbredte oppfatningene (s. 10), bør likevel ikke Bagge klandres for den faglige gjennomtrekken som preger hans – det må innrømmes - grundige og innsiktsfulle versjon av middelalderens norske idéhistorie.

Bokanmelderen Bjørn Bandlien er middelalderhistoriker og stipendiat ved Historisk institutt, UiO.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie, Filosofiske fag, Idehistorie
Publisert 1. feb. 2012 12:10