Tragisk helt i gresk-tyrkisk drama?

Bokmelding

Våren 1919, mens det osmanske imperium lå på likstrå, startet siste fase i den gresk-tyrkiske krig. Den unge nasjonalstaten Hellas så sitt snitt til å ta kontroll over de gamle greske kjerneområdene i Lilleasia og i Vest-Thrakia. Men i august 1922 begynte motoffensiven. De fremrykkende tyrkerne skjøv én million tyrkiske grekere og hundre tusen armenske flyktninger foran seg. Resultatet ble et av det 20. århundrets største flyktningkatastrofer, og i løpet av høsten 1922 ble Athen, Thessaloniki og mange greske øyer oversvømt av flyktninger.

Som Folkeforbundets nyutnevnte høykommissær for greske flyktninger entrer vår mann nå scenen, og han blir straks en hovedaktør. Mange vil huske at Nansen, eller "Europas samvittighet" som han også ble kalt i 1923, mottok Nobels fredspris for sin innsats. Men her stopper som regel kunnskapene om konflikten og Nansens rolle i den.

Dette kunnskapshullet i Nansen-forskningen har Berit Tolleshaug forsøkt å fylle med boken Fridtjof Nansen – En norsk helt i en gresk tragedie . Med bredt fokus presenteres konfliktens røtter, dens utfoldelse, de storpolitiske manøvreringer rundt og de påfølgende konsekvensene – men Nansen havner sjelden utenfor billedrammen.

På stormaktskonferansen i Lausanne den 30. januar 1923 undertegnet Hellas og Tyrkia en avtale om tvungen folkeutveksling som direkte berørte 1,2 millioner grekere og 400 000 tyrkere. Det har hittil vært vanlig å tro at Nansen var opphavsmannen til ideen som med ett pennestrøk knuste en flere tusen år gammel hellenistisk tradisjon i Lilleasia. Tolleshaugs underliggende motiv for å nygranske Nansens rolle er åpenbart å finne ut om "Europas samvittighet" i virkeligheten var arkitekten bak en kolossal etnisk rensing som kunne og burde vært unngått.

Har så Tolleshaug gjort et scoop med alvorlige implikasjoner for den norske selvoppfattelsen og gjort "arven fra Nansen" mer ambivalent? For å slippe katta ut av sekken først som sist: Svaret er nei. Tolleshaug viser både at Nansen neppe var opphavsmannen til ideen om tvangsflytting, og at hans rolle ikke var avgjørende for løsningen som ble valgt. Nansen viste imidlertid realistisk sans og aksepterte motvillig ideen.

Ved å nedjustere Nansens posisjon i spillet som foregikk, fratar Tolleshaug ham hovedansvaret for en nådeløs etnisk rensing. Fridtjof Nansen – En norsk helt i en gresk tragedie er med andre ord ikke blitt det ikonoklastiske verk mange kanskje hadde håpet på, i en tid der de nasjonale fortellinger og søylebærere er under full etterforskning. Det Tolleshaug derimot gjør, er å måle den manglende seriøsiteten i den norske forskningstradisjonen. Mange beskrivelser av Nansen er så uniforme, underdanige og bejaende at de i dag hører hjemme innenfor komediesjangeren. Mange moderne forfattere og biografer, med Ronald Huntford som et viktig unntak, har holdt liv i denne tradisjonen.

Tolleshaug har foretatt den første nøkterne og profesjonelle vurderingen av Nansens prestasjoner som Høykommissær for greske flyktninger. Fridtjof Nansen – En norsk helt i en gresk tragedie er en gjennomarbeidet, velkomponert og verdifull studie av en tragisk begivenhet som har satt premissene for den moderne historien i Tyrkia, Hellas og på deler av Balkan.

Bokanmelderen Morten A. Strøksnes er idéhistoriker og journalist.

Emneord: Historie, Språk og kultur
Publisert 1. feb. 2012 12:09