Kampen om sakprosaen

Bokmelding

Det ene ble avsluttet i 1998, med utgivelsen av tobindsverket Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 ; det andre, med den offisielle tittelen Prosjektmiljøet norsk sakprosa , så dagens lys i år 2000 og skal gå fram til 2003. Kanskje er det mulig å si at de utfyller hverandre eller at det andre fortsetter der det første slapp – men først og fremst er de to prosjektene helt forskjellige, både i synet på sakprosaen, på sentrale teoretiske spørsmål og på de humanistiske fag generelt.

’Med tekst skal landets bygges’ er en sannhet som lenge har vært forbeholdt skjønnlitteraturen. Forskningsprosjektet Norsk sakprosa , ledet av Trond Berg Eriksen og Egil Børre Johnsen, tok sikte på å endre dette. Framgangsmåten bestod i å skape en ny kanon, ikke av skjønnlitterære klassikere, men av vitenskapelige verker, vekkelseslitteratur, essays, politisk polemikk, skolebøker osv. Sakprosaen utgjør, som man kan lese i prosjektsøknaden, ”en hoveddel av vår nasjonale arv” og fungerer som ”register over nasjonens utviklingsstrev”. Det er med andre ord en delvis kjent historie Berg Eriksen og Johnsen vil fortelle: historien om framveksten av en norsk nasjonal identitet og selvbevissthet – men denne gangen uten Peer, Solveig og gymnaslærer Pedersen. Etter min oppfatning er prosjektets styrke at det vil tilbakeføre tekstene til en historisk prosess der de inngår i et samspill med kontekster, intensjoner og handlinger; svakheten består derimot i at tekstene selv – ordene, vendingene, skrivemåten – altfor ofte forsvinner i et idéhistorisk lappverk av forfattere, perioder, temaer og tendenser.

Dersom sakprosaforskningen også i framtiden skal kunne kreve sin plass som en særegen, original og kritisk forskningsretning, må den – slik jeg ser det – gjøre tekstene selv til sin primære og absolutt viktigste gjenstand. Kjell Lars Berge, leder for det nye sakprosaprosjektet, tar konsekvensen av dette når han i sitt introduksjonsessay i boken Fire blikk på sakprosaen – som også er første utgivelsen fra prosjektmiljøet – lanserer tanken om en ”generell tekstvitenskap” som ”sakprosaforskningen må forholde seg til dersom den skal tas seriøst”. Berge henter viktig inspirasjon fra det svenske sakprosaprosjektet, som skiller seg fra det norske ved både å ha en atskilllig bredere empirisk forankring – ikke det nasjonalt representative, men ”det mycket lästa” – og å legge språkvitenskapelige, snarere enn historisk-hermeneutiske teorier til grunn.

Boken inneholder videre tre tekstanalyser som klart illustrerer dette bruddet: Tekstene er hentet fra henholdvis Illustrert vitenskap og PC World Norge ; teoriene på sin side spenner fra tekstlingvistikk (Breivega) via journalistisk sjangerteori (Roksvold) til kommunikasjonsteori med vekt på stemmemangfold (Tønnesson). På sitt beste demonstrerer disse analysene klart hvilke nyanser og variasjonsmuligheter som kan oppdages i en tekst bare man er villig til å lese nært nok. Uten historisk eller hermeneutisk refleksjon er det likevel fare for at framtidens sakprosaforskning for utenforstående kommer til å minne om det som på gymnaset het ”språkbruks- eller argumentasjonsanalyse” – som alltid var den første stiloppgaven på tentamen, og som de færreste gadd å skrive.

Det er grunn til å ønske at Prosjektmiljøet norsk sakprosa får riktig lang levetid, ikke bare fordi det står for noe av det mest interessante innenfor norsk humanistisk forskning for øyeblikket, men også for at det skal rekke å hente inn igjen de hermeneutiske og historiske perspektivene som har falt ut av første bind. Først da kan Berge få oppfylt sitt ønske om et ”tverrfaglig utgangspunkt” for sakprosaforskningen.

Bokanmelderen Helge Jordheim er stipendiat ved Germanistisk institutt, UiO.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Allmenn litteraturvitenskap, Nordisk litteratur
Publisert 1. feb. 2012 12:09