Slagkraftig om samfunnsvitenskap

Bokmelding

Boken handler om grunnleggende trekk ved den sosiale virkelighet. Østerberg legger vekt på at sosial handling er en grunnkategori i samfunnslivet. Våre handlinger er basert på meningsfull fortolkning av situasjoner og på at vi er delvis selvbestemmende vesener. Samfunnsvitere utforsker ikke naturens objekter, men menende og handlende subjekter som forskerne selv. Samfunnsviteren får bare tilgang til det felt som utforskes gjennom meningsfull kommunikasjon, mens naturviteren er henvist til utvendig observasjon av sitt virkelighetsemne.

Den sosiale realitet er et kritisk og konstruktivt bidrag til avklaring av de særegne kategorier samfunnsvitere trenger for å beskrive og forklare sosiale fenomener. De mange gode eksempler er en av grunnene til bokens innflytelse i samfunnsfag. Østerberg drøfter fenomener som humor, kjærlighet, pinlige situasjoner og argumentasjon som samhandlingsforløp. Ved å analysere dagligdagse situasjoner utvikles det slagkraftige, vitenskapsteoretiske synspunkter. For å illustrere at samfunnet ikke kan styres teknisk slik vi kan med naturprosesser, vises det hvordan den unge datter kan oppføre seg for å få låne farens bil. Datteren må snakke med faren, for eksempel ved å gi gode grunner eller overliste ham, men kan (naturligvis) ikke kommunisere med bilen på samme måte. Til bilen må man forholde seg teknisk.

Østerberg insisterer på at menneskelig samhandling ikke kan forklares på samme måte som forløp i den fysiske eller kjemiske natur. Naturens objekter hender det noe med, mens samfunnets subjekter handler. Vitenskapelighet forutsetter ikke generelt en deterministisk virkelighetsforståelse, hvor alle fenomener i siste instans er underlagt årsaksloven. En slik forvirret vitenskapstro i samfunnsfagene kan ikke virkeliggjøres fordi den er selvmotsigende. Samfunnsvitere vil aldri kunne forutsi menneskelig atferd slik fysikere kan forutsi solformørkelser: "en handling skjer ikke med logisk nødvendighet, en handling er noe jeg gjør " (s. 118). Fysikere vil heller aldri kunne forutsi sine vitenskapelige oppdagelser, her er han i samme situasjon som sosiologen. Sosiologens forklaring eller fysikerens samhandling er ikke irrasjonell av den grunn. Det er menneskeriket som er forskjellig fra mineralriket.

Boken er opprinnelig Østerbergs magistergradsavhandling i sosiologi fra 1961. 40 år etter kan vi konstatere at norske forskere som Dag Østerberg og Hans Skjervheim bidro til et nasjonalt og internasjonalt paradigmeskifte, med store konsekvenser for forståelsen av mennesket, samfunn og samfunnsfagenes oppgaver. Studien er fortsatt meget aktuell og lesverdig, ikke bare for samfunnsvitere, men kanskje enda mer for biologiske og medisinske forskere som studerer mennesker. I viktige deler av denne forskningen gjør (fortsatt) en selvmotsigende objektivisme seg gjeldende, hvor man for eksempel forutsetter at våre tanker og handlinger i siste instans er uttrykk for fysiologiske hjerneprosesser, styrt av årsaksloven.

Bokanmelderen Ragnvald Kalleberg er førsteamanuensis i sosiologi, UiO.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi
Publisert 1. feb. 2012 12:09