Historisk om ytringsfrihet

Bokmelding

Hvis vi ser århundret under ett - og trekker fra okkupasjonsårene - fremstår de første 15-20 etterkrigsårene som de verste sett fra et ytringsfrihetssynspunkt. I forhold til 1950-tallet virker mellomkrigstiden ganske idyllisk. For eksempel fikk medlemmer av Det norske arbeiderparti før krigen stort sett lov til å fremføre sitt revolusjonære budskap i fred for myndighetene.

50-tallet var preget av kald krig og av at DNA nærmest styrte landet enerådig ved hjelp av sitt flertall på Stortinget. I 1950 forsøkte regjeringen å få vedtatt beredskapslovene med forslag om blant annet forhåndssensur av pressen i tilfelle "krig, krigsfare og lignende forhold".

Etterkrigstiden var også preget av en slags "presseetisk unntakstilstand". Særlig sviktet pressen sin rolle som rettssikkerhetens vokter i forbindelse med landssvikoppgjøret, og opposisjonen mot NATO slapp heller ikke særlig til i den partistyrte norske pressen.

Straffelovens utuktsparagraf ble vekket til live gjennom prosessene mot Agnar Mykle og Henry Miller på slutten av 50-tallet, og senere mot Jens Bjørneboe.

Nye, "farlige" medier dukket opp i løpet av 1900-tallet, nemlig filmen, radioen, fjernsynet og Internett. Kinodriften ble alt i 1913 underlagt det kommunale kinomonopol og forhåndssensur. Radiokringkasting ble et statlig monopol fra 1933 i likhet med fjernsynet fra1960. Kringkastingsmonopolet varte frem til januar 1982 da Norge ble et "flerkanalsamfunn". Den nye datateknologien, særlig Internett, har styrket ytringsfriheten, mener forfatterne. Samtidig har det individualisert kommunikasjonsprosessene slik at vi står i fare for å miste det offentlige rom: Alle kan si hva de vil, men ingen hører på.

Også rettslig sett skjedde det store fremskritt. Hensynet til "rikets sikkerhet" fikk et klarere rettslig innhold, særlig etter at Høyesterett frikjente de involverte journalistene i "Ikkevold-saken" (1983-87). Sedelighetskravet er borte, og sensuren av film og fjernsyn er lempet. Nordmenns informasjonsfrihet er blitt styrket gjennom Offentlighetsloven av 1970, og i løpet av århundret er også kildevernet blitt knesatt.

Den rådende holdningen i dag, skriver forfatterne, er at ytrings- og informasjonsfriheten er basert på en likhetsidé. Det er ikke lenger slik at kun "sosialt betydningsfulle" meninger betraktes som beskyttelsesverdige. Ytringsfrihetskommisjonens forslag til en ny §100 i Grunnloven, legger to prinsipper til grunn for å tillate begrensninger i ytringsfriheten: De må kunne begrunnes som nødvendige av hensyn til demokratiet - og ytringene må være av en slik karakter at de gjør faktisk skade eller innebærer en trussel om skade.

Denne boken gir i hvert fall gode argumenter for at våre folkevalgte vedtar forslaget i løpet av neste stortingsperiode.

Bokanmelderen Lars Hoff er statsviter og frilansskribent.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Medievitenskap og journalistikk
Publisert 1. jan. 2001 00:00