Viktig lærebok med skjemmende feil

Morten Bøås (SUM, UiO) og Karin Dokken (Institutt for statsvitenskap, UiO) er med denne boka de første som har skrevet en lærebok på norsk om internasjonal politikk og utenrikspolitikk i Afrika sør for Sahara. Det skal de ha stor takk for.

Det er viktig at solid kunnskap om dagens Afrika, relasjoner mellom afrikanske stater og Afrikas plass i en globalisert verden formidles til et norsk publikum. Bøås og Dokken gjør det slik at det ikke bare er studenter på statsvitenskap som vil ha utbytte av å lese boka. Også historikere, geografer, sosiologer og andre med interesse for Afrika vil finne nyttige faktakunnskaper og analytiske verktøy som kan hjelpe til bedre å forstå kontinentet.

Alle bokas ni kapitler underbygger mer eller mindre eksplisitt tesen (framhevet i bokas kapitel 8) om at afrikanske stater er svake, men at regimene er sterke. Det blir forklart hvorfor det er vanskelig å implementere politikk (svake stater) samtidig som afrikanske presidenter sitter lenge og at de internasjonale grensene mellom afrikanske stater er stabile (sterke regimer). En viktig forklaringsfaktor for Bøås og Dokken er personifisering av politisk makt og en organisering av samfunnet basert på patron-klient-prinsipper. Ideer fra nyere og toneangivende forskningslitteratur om afrikansk politikk fra Bayart, Médard, de Walle og spesielt fra Chabal and Daloz’s Africa Works (James Curry 1999) brukes flittig og gjenspeiles i bokas grunnholdning. Det er det uformelle og det personifiserte i Afrika som fungerer best. Dette vises igjen både i forholdet mellom tidligere kolonimakt og koloni og mellom innbyggerne i dagens afrikanske stater.

To kapitler (kap. 5 og 6) tar for seg henholdsvis internasjonal og regional organisering i Afrika. Her finner vi oversiktlige og korte beskrivelser og vurderinger av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) samt noen viktige regionale afrikanske organisasjoner (ECOWAS, SADC, IGAD, NBA). Det analytiske grepet forfatterne har brukt ved å regionalisere mer enn nasjonalisere afrikansk politikk, er verdt å bite seg merke i.

Boka skjemmes imidlertid av en del feil og omtrentligheter som med letthet kunne vært ryddet vekk. Noen eksempler kan illustrere disse omtrentlighetene. Forfatterne skriver (s. 42) at alle tidligere franske kolonier med unntak av Mauretania, er med i CFA-franc-samarbeidet. Men unntakene er flere. Guinea og Madagaskar er heller ikke med i dette samarbeidet, men det er derimot den tidligere spanske kolonien Ekvatorial Guinea. Videre hevder forfatterne at ”Belgia, Portugal, Tyskland og Italia var også koloniherrer, men ikke over like lang periode som Frankrike og Storbritannia” (s. 121). For det første har de glemt Spania, som var koloniherre i Spansk Ekvatorial Guinea og Spansk Vest-Sahara. For det andre var Portugal koloniherre mye lengre enn Frankrike og Storbritannia; Guniea-Bissau ble frigjort først i 1974 mens Angola og Mocambique fulgte året etter. Dette var 15 år etter avkoloniseringen i de fleste britiske og franske kolonier i Afrika.

Å hevde at det franske og det britiske kolonistyret fungerte svært ulikt (s. 122-125), er etter mitt syn mer graverende. Det er riktig at den offisielle kolonipolitikken til de to landene var ganske ulik, men forskning om kolonitiden i Afrika de siste 20 årene har vist at implementeringen av politikken ikke var sterkt preget av dette. Praksis var mye mer preget av lokale forhold som blant annet infrastruktur, befolkningsgrunnlag, sosial organisering, næringsgrunnlag og religion samt personligheten til de lokale kolonitjenestemenn.

Slike feilaktigheter gjør også at enkelte bastante påstander à la ”de fleste krisene som rår på det afrikanske kontinentet i dag, har sammenheng med feilvurderinger i forbindelse med avkoloniseringen” (s. 41) ikke bør godtas uten videre argumentasjon.

Mitt neste ankepunkt er at boka burde vært mer bearbeidet rent teknisk sett. En lærebok som dette er, spesielt med det muntlige språket forfatterne ofte legger opp til, blir en ganske lettlest bok. Boka står dermed i fare for å bli glemt for raskt. Et mye bedre stikkordregister hadde gjort boka godt egnet som oppslagsbok til afrikanske, politiske, regionale fenomener og prosesser. At de mange akronymene bare er forklart i teksten og ikke i en egen liste, vanskeliggjør også bruken av boka som oppslagsverk. Boka burde dessuten vært illustrert med oversiktskart og flere mer detaljerte kart som viste de land eller regioner teksten diskuterer.

En så oppdatert bok som dette burde også inneholdt webadresser som referanser. Kun ytterst få steder gjøres dette.

Det er trist at omtrentligheter og tekniske mangler skal minske denne viktige bokas verdi. Likevel er den et meget verdifullt bidrag på norsk til vår forståelse av afrikansk politikk.

Bokanmelderen Ketil Fred Hansen er førsteamanuensis ved Utviklingsstudiet, Høgskolen i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk
Publisert 1. feb. 2012 12:06