print logo

Problematisk anklageskrift

Unni Wikans ”Generous Betrayal” er et anklageskrift mot mislykket integrasjonspolitikk og overgrep i minoritetsgrupper, med fokus på unge kvinner. Wikan gir dertil et spennende og ubeskjedent innblikk i en sjelden intellektuells politiske prosjekt.

Det er en engasjerende tekst som blant annet henter sin kraft fra forfatterens nærkontakt med flere minoritetsjenters opprørende erfaringer. Særlig følger vi Aisha som ble giftet mot sin vilje og isolert i foreldrenes hjemland. Barnevernet sviktet jenta av ”respekt for kulturen” og frykt for rasiststemplet, hevder Wikan. Hun er ellers uklar på hvem hun mener har hovedansvaret for innvandrernes problemer - myndighetene eller innvandrerne selv.

Ifølge Unni Wikan har myndighetene i antirasismens navn fortiet viktige fakta om innvandrere. Da blir det påfallende at hun selv ramser opp flere slike ”fakta”, som for eksempel ”eksplosjon” i narkobruk og ”voldsbølge” blant innvandrergutter, uten referanser og standard kildekritikk. Og det blir rart når hun kaller boka ”anvendt antropologi” uten å gjengi sitater fra sine intervjuer. Når hun gjentar barneverneres påstand om egen unnfallenhet uten påfølgende analyse, blir Wikan mer et mikrofonstativ enn forsker. Dette skjemmer en ellers velskrevet og -begrunnet kritikk av multikulturalismen, både som filosofisk retning innen integrasjonsdebatten generelt og som grunnlag for norsk innvandrerpolitikk.

Wikan er på sitt beste når hun viser hvordan multikulturalismen overser forskjeller og undertrykking innad i minoritetsgrupper. Parolen ”respekt for kulturen” forutsetter at grupper er homogene og spør ikke om hvem som har makt til å definere hva som skal respekteres. Wikans hovedanliggende er at kvinner og barn blir de store taperne - i Norge og Europa for øvrig. Men med overraskende få referanser til den internasjonale debatten blir hun litt vel aleine i verden. Dermed unngår hun å forholde seg til flere tiårs feministisk og postkolonialistisk kamp om retten til å definere Den Andres opprør. For Wikan står selv i fare for å monopolisere definisjonen av frigjøring, ikke minst ved sin ensidige kritikk av kollektivet.

Wikan kritiserer - med rette - andre for å bagatellisere tvangsekteskap ved å gjøre dem til unntak. Når overgrep avskrives som gale individers verk, går kollektivet og kulturen fri. Men hvor ville norske kvinner vært i dag uten kampen mot patriarkalsk kultur, spør Wikan i en god parallell. Selv er hun tvetydig med hensyn til generalisering. Aishas case er unntak, men samtidig regel i boka. Og når hun stadig tillegger problemene et upresist ”mange”, framstår de mindre problematiske innvandrerlivene som unntak. Som hun selv er inne på, er faren for stigmatisering reell. Hun vil likevel ikke tie om problemene; et ståsted hun deler med stadig flere. Dette er en vanskelig balansegang som burde skjerpet hennes håndtering av både dokumentasjon og avgrensning. Til tross for summariske forbehold i forbifarten og i fotnoter, fungerer teksten generaliserende på en måte som kun anvendes om minoriteter, ikke majoriteter.

Ett av bokas hovedpoeng er at minoritet og majoritet må behandles likt. Selv har Wikan i deler av boka lyktes godt, mens hun i andre deler svikter. Sånn sett er hun, potensielt, sin egen beste kritiker.

Bokanmelderen Anja Bredal er stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi
Publisert 1. mar. 2002 00:00