En skikkelig heltinnehistorie

Bokmelding

Helga Eng (1875-1966) var nasjonens tredje kvinnelige doktorand og første barnepsykolog overhodet, og hun var kvinnen som grunnla Pedagogisk forskningsinstitutt. Elisabeth Lønnås bok gir for første gang en samlet framstilling av hennes liv og verk. I tråd med biografiens tradisjon anrettes Helga Engs liv som en heltinnehistorie. Faktaene taler tydelig gjennom et nøktern språk. Vi gjenkjenner like fullt romansens fortellerform i den vitebegjærlige lærerinnens kamp mot det onde materialisert gjennom datidas kvinnesyn og mannsdominans, økonomiske bekymringer, fordommer, ufornuft og vitenskapelig ensretting.

Lønnå er forbilledlig varsom når det kommer til å presentere historiske forklaringer, men sjangeren tro får vi likevel et bestemt inntrykk av at når historien ble som den ble, så var det utslag av bevisste valg, langsiktige mål, uhørt frimodige strategier og intensjoner. I kampen for den gode sak arbeider frøken Eng utrettelig og vinner til slutt professortittelen og halve det pedagogiske forskningsriket. Her er det ingen tvil om at individet kan utlegges som en historisk aktør. Hun flyter ikke viljeløst rundt i diskursenes finurlige maktspill. Den tradisjonelle historieskrivningens litteraritet gir den åpenbare pedagogiske fortrinn. Så også med Lønnås bok. Den er lesbar for et langt større publikum enn den vitenskapelige pedagogikkens innvånere.

Helga Eng er blitt lest før. Med Lønnås studie er disse lesningene utført mer systematisk enn tidligere. Å veve lesninger av Helga Engs vitenskapelige verk inn i hennes biografi, er på en måte å anvende Engs biografiske metode på henne selv. Den lineære tida rammer med nødvendighet inn et livsløp. Den starter med fødsel og slutter med død. Men levnetsløpet og verket kan ikke plasseres kronologisk langs tidslinjen uten å bli dårlig historiefortelling. Dette har Lønnå løst på en utmerket måte ved å forfølge tematikker kapittel for kapittel. Når livet leves, er det gjerne livet som kommer først. Når det blir historie, er det rimelig å løfte fram verket og tematikkene som det primære. Slik er god historieskrivning. Den skrives av ettertida, som ikke lever den biografertes liv og ikke skal innbille seg at den kan etterspore det heller.

Tross sjangerens evne til å skape gjenkjennelse med en kvinnes liv, blir en likevel slått av forskjellene. Fortidas annerledeshet kan ofte tilsløres i tradisjonell historieskrivning, også faghistorie, vitenskapshistorie og kvinnehistorie. Faget, vitenskapen og kjønnene leser sine samtidige diskurser inn i fortida på måter som reflekterer vår egen tid mer enn fortida. Elisabeth Lønnås samvittighetsfullt grundige blikk fra utsiden av den vitenskapelige pedagogikken gir derfor et verdifullt bidrag inn i fagdiskursen. Kvinnehistorisk gir Lønnå annerledesheten rom ved sin nøkternhet.

Bokanmelderen Trude Evenshaug er stipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt, UiO.

Publisert 1. feb. 2012 12:07