Avhandlingens Janus-ansikt

Bokmelding

Janus, etablert i 1933, ble bare åtte år gammelt før det gikk inn i 1941. Ifølge forfatteren er Janus like fullt ”ett av de virkningshistorisk mest betydningsfulle periodika vi har hatt her i landet”. Ikke minst var Janus et sentralt organ for utbredelsen av antroposofien i Norge, og en rekke framtredende forfattere og skribenter lot seg prege av tonen og innholdet i tidsskriftet, med folk som Jens Bjørneboe, André Bjerke, Odd Eidem og Kai Skagen i spissen.

Janus stod og falt med dikteren Alf Larsen (1885 – 1967): ”en av de mest aggressive forkynnere i tiden”. Larsen var fiskersønn, feiret lyriker, anarkist og antroposof – men først og fremst sint. Sint på tidens dårskap og det han så på som destruktive krefter og strømninger i mellomkrigskulturen, herunder marxismen/materialismen (Mot Dag), psykoanalysen, deler av nyreligiøsiteten (Oxfordbevegelsen) og nazismen. Gjennom Janus tok Larsen til motmæle, ofte høyrøstet og angstbitersk, mot alle disse fenomenene og den ”moderniteten” som utfoldet seg i tankelivet. Alt sammen var villfarelser og symptomer på en samtid som hadde gått av hengslene, ifølge Janus.

For Larsen og Janus-miljøet lå ”svarene” i førmoderne tradisjoner og strømninger. Tidsskriftet leverte en spiritualistisk kulturkritikk tuftet på Steiners antroposofi, der religiøs individualisme og kulturell dannelse var de sentrale bestanddelene. Det var menneskelig vekst hos ”hiin enkelte” som var tidens og samfunnets løsen – en åndelig nyorientering med basis i esoterisk kristendom og okkult vitenskap. Med denne innsikten i bånn, svingte tidsskriftet pisken over alt som smakte av så vel kollektivistisk som materialistisk tankegods.

Janus – et tidsskrift og en tid er som nevnt basert på en hovedfagsoppgave, og som sådan er dette et solid og engasjert stykke håndverk. Forfatteren turnerer det idéhistoriske stoffet forbilledlig, både når han trekker de korte og de lange idéhistoriske linjene. Ikke minst evner han å vekke interesse for en flik av norsk ånds- og tidsskriftshistorie som i dag er mer eller mindre ukjent for de fleste. Norsk kulturkonservatisme var faktisk noe mer enn ”Den annen front”.

Som bok – og leseopplevelse – betraktet, melder derimot innvendingene seg raskt. Sjargongen er unødvendig fagintern og akademisk, samtidig som hangen til typologisering og prøving av forfatterens egne hypoteser blir anmassende. En hovedinnvending blir derfor, tross forfatterens egne forbehold og bokas utvilsomme kvaliteter, at dette fortsatt smaker for mye avhandling og for lite bok. Bearbeidingen er blitt for lett. Og det er synd, all den tid ”råmaterialet” – tiden og miljøet som skildres – er såpass interessant og appetittvekkende dandert, som i dette tilfellet.

Bokanmelderen Knut V. Bergem er idéhistoriker.

Publisert 1. feb. 2012 12:07