Et strålende utkast

Bokmelding

Mottakelsen , ” selve teksten ” og intensjonen : Nettopp disse begrepene er nøkler til bokas prosjekt. I noen tiår har skolestilspørsmålet ”Hva mener egentlig dikteren?” vært bannlyst som ”det intensjonale feilgrepet” i litteraturvitenskapen, mens den faglitterære forfatteren er blitt umyndiggjort idet han defineres som fange av samfunnets diskurser og av språkets og begrepenes egenkraft. ”Selve teksten” finnes ikke, men kun blir skapt av leserne, sterkt preget som de er av sin samtid, av sin såkalte ”historisitet”. Boka er en klok respons på, men ingen reaksjon mot, alt dette.

For reaksjoner har vi hørt før: Mange vil huske vitenskapsteoretikeren Jon Elsters belæring i Forklaring og dialektikk om at slik tekstforståelse ”ikke faller innenfor det vi kaller vitenskap” fordi forfatterens intensjon være studieobjektet og fordi ” Peer Gynt omfatter de par tusen linjer dette stykket består av, og ikke noe mer”. I Lesningens vitenskap er det derimot om å gjøre å forsvare både forfatterintensjonen og ”tekstens rettigheter” uten å kaste vrak på de betydelige, nyere innsikter som legger vekt på tekstenes skiftende betydning gjennom historien og teksters samspill med hverandre. Bokas uttrykte program er å forstå språket i historien ved hjelp av Michel Foucaults diskursanalyse, Reinhart Kosellecks begrepshistorie og Quentin Skinners bruk av talehandlingsteori. Som lesere geleides vi via filologiens historie elskverdig gjennom disse teoriene og lar oss overbevise om verdien av samtidig å forstå teksters tidsavhengighet, deres innebygde og forfatterstyrte retoriske kraft og deres fremmedhet.

En svensk oversettelse er allerede på vei. Men denne bokas prosjekt – hvor en fransk, en tysk og en engelsk retning kombineres – er så viktig og originalt at en engelskspråklig, revidert utgave bør forberedes. Også den vil fremdeles være et utkast . Men revisjonen bør ha fanget opp det viktigste i den ekspertkritikken som nå publiseres i norske vitenskapelige anmeldelser, og som vi ikke kan gå inn på her. La meg i stedet gi tre råd som et bidrag til kritikken av en strålende bok:

  • Bokas avsluttende analyse av en tysk 1700-tallstekst bør bedre enn nå innfri de store forventningene som skapes underveis, om en analyse hvor de tre teoriene danner noe nytt sammen .
  • De tre teoretikerne bør presenteres mer filologisk, dvs. de bør i høyere grad søkes forstått i sin historisitet.
  • De implisitte leseres tilstedeværelse i teksten, som Umberto Eco har kalt ”modellesere”, bør diskuteres. Gjerne i forbindelse med at de tre teoriene, slik Jordheim selv antyder, suppleres med en fjerde: Den vi forbinder med navnene Bakhtin og Volosjinov , gjerne også med vår egen Ragnar Rommetveit . Slik vil Jordheims utpreget dialogiske bok også rette den fortjente oppmerksomhet mot teksters dialogisitet.

Bokanmelderen Johan L. Tønnesson er stipendiat ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap og deltaker i prosjektmiljøet Norsk sakprosa.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag
Publisert 1. feb. 2012 12:08