Lite aktuell øko-kritikk

I en tid hvor engasjementet for miljøvern vel nærmest er på et bunnivå, er det kommet en bok med kritikk av økologiens ideologiske og kunnskapsmessige grunnlag. Men kritikken er dessverre lite aktuell.

Forskere og intellektuelle som Jens Saugstad, Nils Roll-Hansen, Erling Fossen og Bjørn Lomborg har bidratt med artikler om miljøvernideologi og politikk i boka Miljø og menneske. Kritikk av miljøvernideologi er naturligvis både nødvendig og berettiget. Det er for eksempel betimelig å kritisere en radikal økologi som setter biologisk liv som sådan i sentrum, og ikke spesielt mennesket. Å gi dyr rettigheter på lik linje med mennesker (dyrevernbevegelser), eller å basere miljøvern på en identitetsfølelse med alt fra mineraler, planter og dyr (dypøkologi), gir ikke nødvendigvis det beste grunnlaget for å drive fornuftig vern av natur og miljø. Det er også berettiget å spørre om apokalyptiske spådommer knyttet til utrydding av artsmangfold, drivhuseffekt og skogsdød har et godt og etterrettelig kunnskapsgrunnlag.

Ifølge flere av artikkelforfatterne har miljøvernideologer vært for raske med å forkaste humanistiske tradisjoner for eksempel knyttet til liberal rettstenkning og liberal politisk teori. Disse tradisjonene ville kunne korrigere en menneskefiendtlig og tilsynelatende apolitisk miljøvernideologi. Bidraget det svinger mest av, er likevel det som reiser spørsmål om miljøproblemenes kunnskapsmessige grunnlag. "Verdens sanne tilstand" av Bjørn Lomborg presenterer "motekspertise" i forhold til Lester Browns og World Watch Institutes årlige bok "State of the Earth". Lomborg hevder at forskere rett og slett tar feil med hensyn til en lang rekke beskrevne miljøproblemer. Problemet er at mange miljøforskere ensidig jobber med å samle inn dokumentasjon for det man er ute etter å bevise, nemlig at det står dårlig til med Jorden. Lomborgs problem er at han blir like påståelig når han insisterer på at situasjonen slett ikke er så ille. Statistikken han har samlet inn, er naturligvis også et utvalg som må diskuteres og utsettes for den samme kritikk som den han selv framfører. Dermed unngår han å utdype et interessant emne, nemlig spørsmålet om hvordan og hvorvidt forskningen knyttet til miljø- og utviklingsproblemer er politisk og ideologisk styrt. Dette er en problemstilling som Nils Roll-Hansen behandler langt bedre i sin artikkel om sur nedbør.

Problemet med all den velformulerte og kloke kritikken som presenteres i Miljø og menneske, er følgende: Er den aktuell? Treffer den i forhold til dagens behandling av miljø- og utviklingsproblemer? Neppe, særlig ikke når det er dypøkologien og dyrevernbevegelser som får gjennomgå i store deler av artikkelsamlingen. Dette er forholdsvis marginale retninger uten det helt store gjennomslaget. Et annet poeng er at dagens miljøverndebatt i internasjonal sammenheng er knyttet til utviklingsproblemer - som fattigdom og fordeling. Dermed blir for eksempel Lomborgs statistiske gjendriving av globale miljøproblemer noe underlig. Det finnes kanskje rikelig med rent ferskvann i verden. Men det er ikke lett å flytte vann til de områdene der mangelen er stor, for eksempel i Midtøsten!

Å kritisere miljøvernideologiens antihumanistiske og antiliberale tendenser er på sin plass, men å utelate diskusjoner om sammenhengen med sosiale, økonomiske og politiske forhold gjør kritikken smal og mindre aktuell enn den behøver å være.

Bokanmelderen Olav Kasin er magister i sosiologi og har i en årrekke arbeidet med praktisk orientert miljøarbeid blant annet i Idébanken og Syklistenes landsforening.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi, Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Økologi
Publisert 1. feb. 2012 12:07