Lettkjøpt forfallsretorikk

Jon Hustad: Skolen som forsvann, Det Norske Samlaget, 2002, 160 s.

Jon Hustad har utgitt sine forklaringer over den norske skolens sykdomsutvikling og død. Skolens lykkeligste øyeblikk ser ut til å ha vært rundt 1900, før arbeiderbevegelsen forgrep seg på folkeskolen og før pedagogikken ble for opptatt av barn. Siden har det bare gått nedover.

Det forfattersuverene essayet er en krevende form, som er suverent hvis det makter å åpne en velkjent virkelighet så leseren møter den med nye spørsmål. Jon Hustads essay blir mer forfatter enn suverent. Han anretter sitt bidrag til skoledebatten i en salgbar forfallsretorikk. Utgangspunktet er øyenvitneskildringer fra skolehverdagen. Slike er verdifulle, men bør alltid møtes med en viss kildekritikk. Her framstår de som sannhetsbevis. Hustads viktigste anliggende er å fordele skyld, og i dette ærendet griper han til velkjente, men utillatelig forenklede årsaksforklaringer, leksikal og annenhånds vulgærlesning fra den pedagogiske idéhistorien og et for anledningen, passelig tendensiøst sveip over norsk skolehistorie. Utvalgt lesning av forskningsrapporter dokumenterer krisa. Hvordan PISA-undersøkelsen skulle være egnet til å utsi noe som helst om L97, er meg en gåte. Den er foretatt blant ungdommer født i 1984, som med andre ord har vært underlagt et L97-regime i toppen to og et halvt år.

Hadde det enda vært elegant, men det er ikke det. At pedagogene (i bestemt form – lektorer og lærere synes ikke å være blant dem) diagnostiseres som stupide og uten samfunnssyn, får vi tåle. Til folkeopplysning er det imidlertid fristende i det minste å avlive opphavsmyten om ”Learning by doing”-slagordet. John Dewey kan derimot tilskrives ”Learn to do by knowing and to know by doing”. Utsagnet bærer i seg Deweys antidualisme, som er så vanskelig å skjønne når en vil ha enkle forklaringer og løsninger. De levende får forsvare seg selv. Hadde Gudmund Hernes lest Dewey, så hadde han kanskje ikke vært så opptatt av å påby en detaljert norsk-nasjonal felles referanseramme. Dewey var ikke så engstelig for ulikhet, men han var opptatt av danning til demokrati.

Hernes’ raid gjennom nasjonens utdanningsinstitusjoner er grundig dokumentert før. Hustad bidrar til æreskjellingen uten at det er helt lett å skjønne at han kan være grunnleggende uenig med eks-statsråden. Antakelig burde Hernes bare ha rådført seg med lektorene først. Da ville den høyeste fornuft være sikret. Hernes’ viktigste grep, den restaurative strategien, er også Hustads forslag til løsning. Vi må demme opp mot forfallet ved å ty til fortidas løsninger slik at vi gjenerobrer det tapte. At det ikke er mulig å lese noe enhetlig danningsbegrep ut av Hernes’ læreplan, går Hustad hus forbi.

Den norske skolens særmerke er enhetsskolen. Forutsetningen for at enhetsskolen skulle kunne realiseres, var at folkeskolen ble så god at også eliten var villig til å la barna sine gå der. Hele folkets skole måtte med andre ord gi god nok forberedelse til elitens utdanning.

Rimeligheten i at utdanningens høyere nivå skal legge premissene for de lavere, er ikke gitt, men historisk sett er det den høyere utdanningen som har hatt sterkest makt til å definere hva som er viktig, hva som er riktig og hva som er opplysning i motsetning til mørke. At den høyere utdanningen må være førende for den lavere, syns lektor Hustad er helt selvsagt. Kanskje er det derfor de politisk eksplosive problemstillingene essayet hans så vidt sveiper innom, forblir så ureflekterte? Enhetsskolen verken var eller er historisk nødvendig, men den har en virkningshistorie, som kan tenkes å endre både dens mulighetsbetingelser og funksjon. Enhetsskolen presses både innenfra og utenfra. Den kan implodere eller eksplodere. Derfor må den reflekteres over igjen og igjen. Men i mellomtiden trasker barna våre på skolevei, og jeg syns vi skylder dem å slippe å få tutet ørene fulle av hvor lite de kan i forhold til da vi var barn. Det er jo ikke sant. Verken PISA eller andre undersøkelser dokumenterer det. I stedet for å tydeliggjøre de skumle spørsmålene om enhetsskolen og åpne opp for refleksjon og diskusjon, snur Jon Hustad ryggen til framtida i en nostalgisk tilbakeskuen mot gamle dager, da skolen var skole og barn eksisterte i kraft av det de skulle bli. Troen på den overhistorisk fullendte skolen stanser ethvert spørsmål, underslår enhver undring. Til slutt slår han da også beina under hele essayet med et sukk: ”all skolekritikk framstår som meiningslaus”. Med det lukkes debatten.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Bokanmelderen Trude Evenshaug er stipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt, UiO.
Publisert 1. feb. 2012 12:06