Snøen fra i fjor

Jens Braarvig og Bent Natvig m.fl. (red.), To kulturer? Pax Forlag: Oslo 2002, 155 s.

I forbindelse med åpningen av det nye Universitetsbiblioteket på Blindern i 1999, ble det avholdt en rekke seminarer omkring de to kulturer, og nå er materialet samlet i antologien To kulturer? Spørsmålstegnet i tittelen virker like umotivert som selve bokutgivelsen. Og det virker uklart hva som egentlig er spørsmålet. Joda, vi har lenge hørt at naturvitere og humanister ikke kan snakke sammen. Det eksisterer en kløft mellom de to kulturer, blir det sagt, så her må det bygges broer. Og utgis bøker. Og boka spenner vidt og sikter høyt. Her er bidrag fra begge kanter om alt fra nullens historie og mesopotamisk skriftkultur til nevrobiologi og det menneskelige genomet. Ambisjonene er upåklagelige: ”Vi setter spenningen mellom de naturvitenskapelige og de humanistiske fagene – og kulturene – på dagsordenen,” heter det i forordet. Et billig poeng kunne være at spørsmålet har stått på dagsordenen i alle fall siden C.P. Snow skrev The Two Cultures i 1957. Dette er snøen fra i fjor.

Nå må det understrekes at bidragene både er informative og interessante hver for seg. Bredden gjør boka lettlest og variert. Mine innvendinger er rettet mot bokas pretensjoner om å belyse og bygge bro mellom de to kulturer. For det første: I den grad forfatterne snakker om det samme, snakker de ikke sammen. En rekke monologer skaper ikke dialog. Og for det andre: Dersom det overhodet finnes noen felles tematikk i boka, er det overlatt til leseren å destillere ut essensen. Hvis vi koker den ned til at de to kulturer ikke snakker sammen, blir dette snarere bekreftet enn drøftet og analysert. Spennet i broa svikter, og spenningen i tematikken forsvinner. Snow, skal vi se, siktet høyere.

Et eksempel på fraværet av dialog er medisineren Per Andersens presentasjon av den nevrobiologiske revolusjon. Han snakker ubeskjedent om ”utvikling” og ”framskritt” innen sitt felt, med vidtrekkende konsekvenser for ”menneskesyn” og kunnskap om ”vårt indre liv”. Det er som å lese de reduksjonistiske naturalismedebattene på midten av 1800-tallet. Humanistene fnyser stille, men er ikke noe bedre. På tradisjonelt vis blir vitenskap redusert til humanistiske dvelinger omkring tegnsystem, ideer og verdier, mens de tematiserer kløften mellom to kulturer som ikke kan ”snakke sammen”, som splintrer ”det hele mennesket”, undergraver ”allmenndannelsen” og bryter med idealet om en ”enhetsvitenskap”. Alt som er spennende ved vitenskap, blir borte i refleksjoner og bekymringer. Et gledelig unntak er derfor artikkelen ”Å se det som ikke kan ses” av matematikkprofessor Tom Lindstrøm: Han viser hvordan naturvitenskapelig praksis med eksperimenter, instrumenter og grafiske representasjoner også kan åpne for nye kulturelle aspekter og analyser. Men da må humanistene vise interesse for hva naturviterne faktisk gjør, ikke bare hva de tenker og tror.

Et annet gjennomgående problem er at dvelingene omkring de to kulturer innskrives i tradisjonelle filosofihistoriske motsetninger som kropp/sjel, ånd/materie, arv/miljø, natur/kultur, kvalitet/kvantitet og religion/naturvitenskap. Dermed drukner det særegne og historisk spesifikke ved Snows diagnose og dikotomi. I The Two Cultures er det nemlig påfallende hvor fort han blir ferdig med de to kulturer: Humanistene avfeies som ”fødte ludditter”, mens naturviterne har ”framtiden i blodet”. Men så skiller han mellom to kulturer blant naturviterne, henholdsvis ”teoretiske forskere” og ”ingeniører”, og igjen er sympatien dårlig skjult: ”de fleste forskere som driver med teoretisk naturvitenskap, har vært katastrofalt uvitende om produktiv industri,” skriver han, og argumenterer for at verdifri vitenskap og innovativ industri burde skille lag – med stor gjenklang i samtiden. Da Wilson vant valget i 1964, ble skillet til Snow institusjonalisert: Den vitenskapelige (og lite produktive) grunnforskningen ble overlatt til universitetene, mens den innovative teknologiutviklingen ble koplet tettere til industrien. Og minister i det nyopprettede teknologiministeriet var den nå adlete Lord C.P. Snow. Politikken i The Two Cultures skulle settes ut i praksis. Dermed drukner intellektuelle bekymringer om allmenndannelse og det hele mennesket i en praktisk problematisering av universitetets rolle, samarbeid med næringslivet og organiseringen av statlige forskningsråd.

Snow reiser forskningspolitiske spørsmål som er like aktuelle i dag. Det forutsetter imidlertid at vi tematiserer vitenskap i praksis og at vi flytter fokus fra Snows første skille mellom humanister og naturvitere til hans andre skille mellom såkalt ren og anvendt forskning. Da holder det ikke – som i To kulturer? – at humanister og naturvitere foreleser og publiserer sammen. Derfor setter jeg spørsmålstegn ved hele boka.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie, Matematikk og naturvitenskap Av Bokanmelderen Vidar Enebakk er idéhistoriker og stipendiat i vitenskapsteori ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK). I den nye boka Kunnskapsmakt (2002), utgitt av Makt- og demokratiutredningen, har han skrevet om ”Science Wars og De to kulturer”.
Publisert 1. feb. 2012 12:06