Filosofi og biologi – reduksjonisme som skjellsord

Lars Fr.H. Svendsen (red.), Norsk filosofisk tidsskrift 1-2, Universitetsforlaget, 2003, 187 s.

På midten av 1950-tallet raste tre store debatter om darwinismen i norske medier. Debattene dreide seg primært om hvorvidt en reduksjonistisk og materiell naturvitenskap var tilstrekkelig for å forklare livets utvikling eller om det krevdes ”noe mer”. Sentralt stod filosofen og antroposofen Hjalmar Hegge, som sammen med Jens Bjørneboe og André Bjerke først og fremst anklaget naturvitenskapen for å mangle ånd. Debattene dreide seg også prinsipielt om faglig kompetanse, om påstått naturfaglig skråsikkerhet og om hvem som skal være meningsberettiget på hvilke fagfelter. De to fronter i debatten avdekkes klart etter genetikeren Otto Lous Mohrs kronikk i Morgenbladet 15. august 1955, der Hegge får unngjelde for sine manglende biologiske innsikter, sin harselas over biologer uten filosofisk skolering og en påstått nedvurdering av eksperimentell naturvitenskapelig forskning. Kritikken mot reduksjonistisk naturvitenskap generelt, og ny-darwinisme spesielt, er et ekko av Marcus Jacob Monrads kritikk av darwinismen på slutten av 1800-tallet, og den nådde nye høyder med sosiobiologidebatten på 1970- og 80-tallet. Ny-darwinisme volder ikke besvær bare for Hegels disipler, det må kunne hevdes at det råder en ganske utbredt filosofisk skepsis til hvorvidt biologiske fortolkninger av menneskets motiver og gjerninger fører til vesentlige nye innsikter. I alle fall kommer dette i stor grad til uttrykk i bidragene i Norsk filosofisk tidsskrift 1-2, 2003, som også har gitt opphav til en debatt om hvem som er meningsberettiget hvor.

Man kan likevel umiddelbart slå fast at dette ikke nødvendigvis dreier seg om noen profesjonsstrid siden mye av kritikken mot en reduksjonistisk biologi har nettopp biologen Richard Lewontin som sin primære våpendrager. Med en viss undring kan man registrere at det er Lewontins hovedmotstander, den britiske zoologen Richard Dawkins, som fortsatt er hovedanklagede også i dette nummeret av NFT. Årsaken er utvilsomt at han så entydig satte genene i sentrum, hvilket reiser både prinsipielle og eksistensielle spørsmål.

Kampen mot genetiske forklaringsmodeller gjelder på flere plan. Først og fremst gjelder den hvorvidt gener eller organisme er den viktigste seleksjonsenhet. De fleste biologer vil svare at dette ikke er snakk om enten/eller, svaret er begge deler, noe da også Dawkins går med på, uten at alle har fått med seg dette. Et annet hovedspørsmål knyttet til gensentrerte forklaringer angår konflikten mellom ”fri vilje” og ”genetisk determinisme”. Og, er naturen formålsløs? Hva slags teleologi var det eventuelt som døde, og døde virkelig teleologien med Darwin?

Bidragene i dette temanummeret varierer fra en mer teknisk vinkling og diskusjon om genenes egentlige rolle i cellen og organismen til gen-etikk samt filosofi og rasevitenskap. Noen entydig rød tråd er det ikke, annet enn en viss kobling til biologiske problemstillinger, men skepsisen til reduksjonistisk biologi står sentralt i flere av bidragene. Selv om Dawkins rolle som idémaker og popularisator har vært formidabel, så har det rent mye vann i havet siden 1976. Det kan diskuteres om det er veldig fruktbart å bruke så mye energi på Dawkins synspunkter dersom man er ute etter å si noe om dagens ny-darwinisme og evolusjonsbiologi. Noen av bidragene reflekterer likevel en mer åpen holdning til biologi, og mange reiser viktige spørsmål basert på betydelig innsikt. Nå kan man godt være enig i at førstegenerasjons sosiobiologi bar preg av en viss faglig stormannsgalskap og imperialisme, og både Edward Wilson og Richard Dawkins hadde nok tjent sin agenda ved å fjerne sine spisseste spissformuleringer. Det er likevel vanskelig å fri seg fra den følelse at så vel tidligere tiders sosialdarwinisme som den tidlige sosiobiologi, har skapt et behov for en armlengdes avstand til evolusjonsbiologi. Det er synd. Både biologi og filosofi har mye å hente ved en større grad av gjensidig tilnærming.

Les også Hessens anmeldelse: Massivt om mennesket

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi, Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Genetikk Av Dag O. Hessen, biologiprofessor ved UiO.
Publisert 1. feb. 2012 12:04 - Sist endret 2. jan. 2014 09:29