Kan galskapen ha et hus?

Wenche Blomberg:Galskapens hus. Internering og utskilling i Norge 1550 - 1850, Universitetsforlaget, 2002, 239 s.

 

Galskapens hus handler om innesperring av ’de gale’ i Norge i perioden 1550-1850 - før psykiatri ble en medisinsk spesialitet og før legene ble viktige premissleverandører for politikken på området. Kriminologen Wenche Blomberg gir her et bilde av det arsenal av institusjoner som i disse århundrene er blitt opprettet under så ulike betegnelser som ’myrkvastover’, ’dårekister’ og ’dollhus’, for å lukke inne visse individer, eller ’skille dem ut’, som Blomberg skriver. Dette landskapet har vi knapt med beskrivelser av fra før i Norge, og det er Blombergs fortjeneste at hun løfter disse innelukkene fram fra arkivenes halvmørke. Dermed gir hun oss blant annet bedre forutsetninger for å lese en klassiker som Foucaults Galskapens historie, som så ofte er blitt kritisert for sin gallosentrisme.

Ikke desto mindre er det noe problematisk i begrepsbruken her - i selve måten Blomberg skjærer til sitt emne. Blomberg bruker betegnelsene ’gale’ og ’galskap’ som ”den videst mulige betegnelsen på mentalt avvik”. Spørsmålet om hva disse betegnelsene betegner, skyver hun fra seg ved å vise til at det ikke er ’galskapen i seg selv’ som er hennes hovedanliggende, men de sosiale reaksjonene på ’den’. Et slikt resonnement forutsetter ikke desto mindre at det finnes en ’galskapen selv’, som vi kan ha mer eller mindre adekvate betegnelser på - en størrelse som ikke ganske faller sammen med bruken av et ord (”siden fortidens betegnelser var enkle og mer eller mindre tilfeldige”). Blomberg legger til grunn en forutsetning om at det finnes et fenomen eller en kategori ’der ute’, et tapt folk, som man kan kalle ’gale’ eller ’sinnssyke’, og som er opphavet til, ikke resultatet av, en interneringspraksis som, på sin side, utvilsomt har sin historie.

Det er muligens viljen til å skrive en ny historie som kommer til uttrykk i innlednings­kapitlet, som er grunnen til at Blomberg ugjerne bygger på det andre har skrevet om emnet. Foucaults Galskapens historie faller langt på vei sammen med Blombergs bok når det gjelder emne og periode, skjønt Foucault som kjent går langt bredere til verks enn å begrense seg til institusjonene. Likevel forholder hun seg i liten grad til denne teksten. Hva mer er - nettopp begrepet galskap, som hos Blomberg framstår som en selvfølgelig og essensiell størrelse, ble av Foucault som av få andre gjort til et epistemologisk problem. Foucault satte spørsmålstegn ved begrepet ’sinnssykdom’ ved å introdusere et galskapsbegrep som er påfallende flyktig og uhåndgripelig. Desto mer synd at begrepet hos så mange som har latt seg inspirere av Foucault, deriblant Wenche Blomberg, har antatt den samme soliditet som Foucault i sin tid fratok sinnssykdomsbegrepet.

Det andre påfallende fraværet er Paul Winge. I sitt hovedverk (Winge 1913 - 1917. Den norske sindsygeret. Historisk fremstillet. bd. 1-3), behandler han et bredt spekter av temaer, som favner om fengselshistorie, rettshistorie, medisinhistorie, sivilisasjonshistorie med mye mer. Blomberg velger å avvise Winge som en representant for en historieskrivning som er så befengt med ideologi at hun ikke vil ta i ham. En nærmere beskjeftigelse med politi­lege Winge kunne imidlertid ha gitt en mer nyansert opp­fatning av hvordan denne ideologiske historieskrivningen arter seg, og kanskje også synliggjort det faktum at Winge og Blomberg (i motsetning til Foucault) begge legger til grunn en essensialistisk oppfatning av psykiatriens emne, om de kaller det mentale lidelser eller sinnssykdom. En nærmere beskjeftigelse med Winge kunne kanskje også gjort Blombergs beretning mer ’farlig’, som en utfordring av en historieskrivning fundert i en medisinsk kosmologi.

Wenche Blomberg iscenesetter seg i teksten som en enslig møkkagraver - hun setter seg fore å grave i arkivene, og fram kommer det ting som andre (legene) helst ikke vil se. Rent bortsett fra den ideologiske tendensen i denne iscenesettelsen, gjenstår problemet: Kommer det noe møkk fram av denne gravingen? Blomberg får fram at interneringen av ’de gale’ ikke var et medisinsk påfunn som oppstod tidlig på 1800-tallet, men en praksis med røtter århundrer tilbake. En sitter unektelig igjen med følelsen av å ha sett spurv bli skutt på av kanoner. Så farlig var kanskje ikke denne møkkagraveren.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Kriminologi, Psykologi Av Bokanmelderen Svein Atle Skålevåg er forskningsassistent ved Rokkansenteret, UiB, med psykiatri- og medisinhistorie på 1800- og 1900-tallet som spesialfelt.
Publisert 1. feb. 2012 12:05