VG-diskursen

Yngve Benestad Hågvar: Hele folkets diskurs – en kritisk diskursanalyse av den gode VG-sak, Skrifter fra prosjektmiljøet Norsk sakprosa, 2003, 370 s.

Her følger Yngve Benestad Hågvar opp med nok en interessant og velskrevet studie fra miljøet rundt prosjektet Norsk sakprosa. Boken er en omarbeidet hovedoppgave i nordisk og omhandler en av de mest innflytelsesrike og mest leste sakprosasamlinger i Norge, VG.

Benestad Hågvar tar sats med en diskusjon omkring kritisk diskursanalyse og forholdet mellom tekster og diskurser. En teoretisk hoveddel drøfter hva som ligger i betegnelsen diskursiv praksis. Her følger en innsiktsfull diskusjon av genrebegrepet og av hva tekstnormer er i forbindelse med journalistikk generelt og VG-journalistikken spesielt. Med dette går så Benestad løs på analyse av et utvalg VG-tekster, der genre, komposisjon og hva Bakhtin kalte polyfoni, analyseres. Avslutningsvis presenterer Benestad Hågvar noen betraktninger om VG-journalistikkens samfunnsmessige betydning.

Det er opplagt at slike studier er viktige, både på grunn av VGs sentrale posisjon i norsk offentlighet og fordi det er opplagt for de fleste at (VG-)journalistikk er en særegen kommunikasjonsform. Samtidig er slike analyser sjelden å se innen den mer etablerte medieforskningen, og studien fremstår som et verdifullt tilskudd. Analyser av dette slaget lar seg elegant sammenføye med medieforskningens vekt på nyhetskriterier, nyhetsverdier, mediedramaturgiske grep, som igjen kan knyttes til organisasjonsmessige og økonomiske faktorer. Analysen til Benestad Hågvar er opplysende og produktiv, også for folk som ikke bedriver tekstanalyse. Slike konkretiseringer av diskursanalytiske innsikter bidrar til fornyet innsikt om VG-journalistikken blant både VG-lesere og medieforskere.

Skulle jeg peke på en teoretisk nøtt som her ligger uknekket, er det hvordan VG-tekstene som danner en diskurs, også skal forstås som praksis. I studien, så vel som hos den her sentrale diskursanalytikeren N. Fairclough og andre, legges det vekt på at dette handler om diskursiv praksis. Det er her et teoretisk utgangspunkt, men er ikke styrket i analysen slik jeg leser den. Tvert om vises det overbevisende hvordan VG-diskursen langt på vei er en selvdrevet, på mange måter industriell, kommunikasjonsform (ved hjelp av genre, tekstnormer, konvensjoner og så videre) som riktignok benytter seg av journalisters daglige handlinger for å rulle videre. Det samme kunne man si om journalistikk generelt. Og det er noe annet enn et praksis-perspektiv.

Studien legger et godt grunnlag for å si noe mer om forskjellen mellom eksempelvis Fairclough og Foucault og hvilke tillempninger diskursteori må foreta i møte med journalistikk. Noen burde finne frem et Phd-stipend til Benestad Hågvar slik at han kan utvide studien og gå inn i slike spørsmål.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Bokanmelderen Terje Rasmussen er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO.
Publisert 1. mars 2003 00:00