Springende om kulturforskning

Bjarne Hodne, Randi Sæbøe (red): Kulturforskning, Universitetsforlaget, Oslo (2003), 324 s.

Hva mener vi med kultur? Hva skjer når kulturer møtes? Hvilke interesser styrer kulturpolitikken? Etter fem år med ”Program for kulturstudier”, herunder 450 vitenskapelige arbeider, og nå oppsummeringsboka ”Kulturforskning”, er disse spørsmålene forsøkt besvart.

Svaret er at kultur ikke er en essens, noe som er gitt oss som et faktum vi kan ta for gitt. Det er derimot en prosess, noe som må skapes, omskapes og gjenskapes. Denne antiessensialistiske eller konstruktivistiske tilnærmingen til kultur ble også formulert i Programnotatet: ”For å opne for ei djupare forståing av dei komplekse kulturprosessane som finn stad i våre dagar, må det essensialistiske kulturomgrepet problematiserast og søkjelyset rettast mot kultur oppfatta som opne prosessar.” (www.uib.no/kul/presentasjon/prognot.html)

Det interessante med oppsummeringen i Kulturforskning blir da hvorfor kultur ikke er en essens, og videre – hvordan kultur konstrueres. Med dette utgangspunktet har jeg lest boka, og jeg må innrømme med én gang: Kulturforskning er en vanskelig bok å lese. Ikke fordi den er så spesielt vanskelig skrevet eller fordi problemstillingene er så komplekse. Men – i løpet av litt over 300 sider har 32 forfattere (inkludert redaktørene) sluppet til med til dels svært forskjellige emner og perspektiver. En sympatisk lesning kunne vært at dette gir rom for mangfold og interessante brytninger i synet på kulturforståelser, kulturbrytning og kulturpolitikk. En ærligere beskrivelse av boka er at det er blitt kjedelig og springende lesning. Ikke fordi de enkelte bidrag nødvendigvis er kjedelige hver for seg, men de inngår i en lang rekke av temaer som ikke uten videre henger sammen. Dermed oppleves det som om fokus stadig brytes. At dette har vært en krevende oppgave å redigere, er jeg ikke i tvil om. Det viser seg i de til dels anstrengte forsøkene på sammenfattende betraktninger fra redaktørene. Et eksempel kan nevnes: I innledningen til del III, ”Politikk og praksis”, skrives følgende: ”Alle bidragene problematiserer på ulikt vis forholdet mellom kultur, politikk og samfunn.” Dette blir vel allment og omtrentlig.

Det blir av denne grunn vanskelig å beskrive hva boka handler om. Når det gjelder de lange linjene, det konstruktivistiske, antiessensialistiske synet på kultur, er det vanskelig å være uenig i dette. Men denne ”sannheten” presenteres uten særlig grad av motforestillinger. En slik kunne være at om ikke kultur er essenser, i betydningen noen naturgitt, er det i hvert fall en kilde til identitetsdannelse, konflikter og markeringer av forskjeller i verden, altså at kultur fungerer som om det var essenser. I dette perspektivet kan en hevde at synet på kultur som en åpen og skapende prosess, er politisk (korrekt?) tenkning, et normativt utgangspunkt og ikke bare en vitenskapelig innsikt. Denne form for problematisering er i liten grad fremme i oppsummeringene.

På grunn av sin form yter ikke boka full rettferdighet til de enkelte bidragene. Viggo Vestel har skrevet spennende om kulturuttrykks elastisitet, Knut Kjeldstadli om innvandring til Norge, Hans Fredrik Dahl om kultur og mediepolitikkens historie, Jill M. Loga om Verdikommisjonen. Flere bra bidrag kunne vært nevnt. Men de forsvinner i en tettpakket og lite leservennlig presentasjon. Kulturforskning blir i stedet påfallende lik en politisk kulturmelding, fri for indre brytninger, retorikk og debatt.

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap Av Bokanmelderen Olav Kasin er magister i sosiologi og redaktør av Sosiologisk årbok.
Publisert 1. feb. 2012 12:02