Begrepsforvirring om hijab

Njål Høstmælingen (red.): Hijab i Norge - Trussel eller menneskerett?, Abstrakt forlag (2004), 274 s.

Boken Hijab i Norge springer ut av et seminar som ble holdt på Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo 2. mars 2004, og den utkom allerede til 17. mai. Omslaget viser et strålende jentebarn ikledd hijab. Omslaget er talende for bokens budskap: det ville være i strid med menneskerettighetene å nekte et muslimsk barn å bære hijab.

Boken har 16 kapitler foruten forord og innledning. I innledningen skriver redaktøren: “Artikkelsamlingen har tilsynelatende to svake sider: de fleste forfatterne er norske, og klart de fleste er mot et hijabforbud.” Når svakhetene bare er tilsynelatende, skyldes det “at boken gir et representativt bilde av det norske forskningssamfunnets synspunkter på bruk av hijab, og at artiklene presenterer argumenter både for og mot et forbud” (s. 10).

Min vurdering av det norske forskningssamfunnet skiller seg fra redaktørens. For øvrig er tre fjerdedeler av bidragene - tolv av atten - forfattet av personer tilknyttet UiO. Kun to av de norske kommer utenfra. Tre avisartikler av en franskmann og to briter er oversatt for boken og setter den norske debatten i relieff. Ingen nordmann med muslimsk innvandrerbakgrunn er representert.

Boken er inndelt i tre deler kalt “Bakteppe”, “Debatt” og “Rettigheter”. Inndelingen kan synes noe arbitrær ettersom debatten og rettighetene berøres i bakteppedelen, mens bakteppet inngår som en naturlig del av debatten og rettighetsdiskusjonen. Men i forhold til leservennlighet fungerer oppdelingen greitt. Redaktør og forlag skal ha ros for å ha laget en smakfull bok som er lettlest og dyptpløyende. Forfatterne har bestrebet seg på å skrive kort og forståelig, og har definitivt lykkes med det. Alle bidragene er velskrevne og tankevekkende. De inspirerer til refleksjon, ettertanke og motstand. Å trekke frem enkelte bidrag i en kort bokanmeldelse der man ikke kan yte alle rettferdighet, synes meg ikke fair. La meg i stedet peke på et problem ved boken som helhet: bruken av begrepet hijab.

Boken åpner med en begrepsforklaring: “hijab skaut, islamsk kvinnedrakt som skjuler håret; arabisk stil (uttale: hidsjab) (Sissel Østberg: Muslim i Norge, 2003).

Å finne en treffende norsk betegnelse for hijab er vanskelig, og det er trolig derfor bokens tittel bruker det arabiske begrepet. Men hijab skjuler ikke bare håret. Halsen er vel så viktig. Hodeplagg som kun skjuler håret, betegnes med andre begreper, og anses som frilynte over det meste av Midtøsten i dag. Hijab er et helt spesifikt plagg som ble utviklet og kom på moten med fundamentalismens fremmarsj etter den iranske revolusjonen i 1979. For øvrig er uttalen hidsjææb. Hijab i Norge kommer skeivt ut fordi boken summer over av begrepsforvirring. Skaut, slør, hodeslør, ansiktslør, hijab – begrepene forekommer om hverandre. Prisverdig unngår de fleste forfatterne “slør”, hvilket benevnes med helt andre begreper enn hijab overalt i Midtøsten, og står i skarp kontrast til det, politisk, sosialt og symbolsk. Men med enkelte unntak synes forfatterne uvitende om distinksjoner som er helt grunnleggende for å forstå hijab – også i Norge. I Sverige hadde man nylig en sak hvor to somaliske jenter fikk forbud mot å bruke slør på skolen. I boken siteres et innlegg hvor statsråd Clemet viser til denne sak. Bokens redaktør, Høstmælingen, skriver: “Jeg leser hennes sluttord som et klart signal om at hijab kan forbys om det skulle bli et tilstrekkelig stort problem” (s. 267). Men slør er ikke hijab. Å gå med slør på skolen er forbudt i alle arabiske land med unntak av Saudi-Arabia og Yemen. Sverige er her i godt selskap. Hijab er en helt annen sak.

Muslimer er langt mer differensierte og mangfoldige enn boken kan gi inntrykk av. Dette mangfold, denne kompleksitet understrekes riktignok av flere av forfatterne, men det blir borte på veien når spørsmålet gjelder hijab eller ikke hijab. Slik sett bidrar boken, slik jeg leser den, til en stereotypisering av nettopp mennesker man vil skape forståelse for.

Den blir også merkverdig kontekstløs. Konteksten for den norske debatten blir hovedsakelig Frankrike, og til dels Tyskland, mens de transnasjonale føringene på hva som skjer i Norge, påaktes i mindre grad. Dermed ufarliggjøres hijab.

Bildet av det glade barnet på bokens omslag gjør inntrykk. Hun ser ut til å være mellom seks og ti år. Lucy Smiths bidrag om barnerett og foreldrerett er verdt å fremheve. Hun konkluderer: “Under ingen omstendighet kan foreldrene ha rett til å utøve noen form for tvang eller sterkt press for å få et barn til å bære hijab” (s. 219).

At det ofte er brødre, heller enn foreldre, som utøver press eller tvang, understreker viktigheten av å se hijab i kontekst.

Hijab i Norge har en slagside ved at kun ett bidrag argumenterer mot bruk av hijab i offentlig liv. Sytten er for. Men alle kapitlene er velskrevne og interessante, og flere gir en grundig drøfting av argumenter for og imot hijab.

Bokanmelderen Unni Wikan er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Religionsvitenskap, religionshistorie, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Unni Wikan
Publisert 1. feb. 2012 12:00