Søker etter sannhet

Bokanmeldelse av Ottar Dahl:Historie og teori. Artikler 1975-2001,Oslo, Unipub forlag, 2004, 209 s.

Denne samlingen av artikler spenner over siste halvdel av historieteoretikeren og historiografen Ottar Dahls karriere så langt. En rekke vesentlige bidrag er tatt med, og boka gir et verdifullt innblikk i Dahls og spesielt den norske historikertradisjonens tankeverden. Det viktigste er vel likevel at den søker å begrunne vitenskapsteoretiske oppfatninger som har interesse og kaller på videre kritikk.

Dahl legger til grunn en viss optimisme på vegne av saklig debatt og framhever at sannhet kan og må fungere som regulerende norm for intellektuell aktivitet. Tas ikke sannhetsbegrepet, forstått som ”samsvar mellom utsagn og virkelighet”, alvorlig som ideal, åpner man for ”dogmatisme” (s. 139 og 141). Dahl har sin forankring i pluralisme og liberalisme. Mange av synspunktene på vitenskap og samfunn minner om dem man finner hos Karl R. Popper. Bokas avsluttende bemerkning er karakteristisk:

Det er likevel bare gjennom et kontinuerlig sisyfosarbeid i en kritisk diskusjon innenfor og utenfor det faglige miljø at feil og misbruk kan motvirkes. Dette har som grunnleggende forutsetning et åpent og pluralistisk samfunn, og den mest avgjørende misbruk av historie, som av annen intellektuell virksomhet, er derfor den ideologiske monopolisering i de totalitære samfunn. (s. 207)

Selv om Dahl framhever sannhet i historien, åpnes døren til relativisme på gløtt. Sannhet er således et ideal, ikke en realitet. Videre kan man tale om relativiserende perspektiver, som marxisme, strukturalisme etc. Slike perspektiver er ikke sanne eller falske, bare mer eller mindre fruktbare. De bestemmer hvordan man stiller spørsmålene. Man skal imidlertid skarpt skille perspektiver fra ”realteorier”. De sistnevnte inneholder nemlig påstander med empiriske sannhetspretensjoner. For Dahl kan det dermed finnes parallelle skoler med ganske ulike tilnærminger til virkeligheten. Men når skoleretningene slumper til å stille like spørsmål innenfor de samme empiriske feltene, da gjelder uansett regulerende normer om sannhet og motsigelsesfrihet. Forskningens verden består i bunn og grunn av et antall mulige spørsmål som det gis rasjonelle kriterier for å besvare.

Dahl vil ikke vektlegge at historievitenskapen har et holistisk, skapende element. Historisk tenkning har ikke for ham ideelt en form som overskrider det empirisk kritiserbare, slik Hayden White og andre har framhevet. I artikkelen ”Forklaring og fortelling i historievitenskapen” tangerer Dahl dette temaet, men han nøyer seg med å si at den historiske fortelling skal ha ”faktisk karakter”, ”pretensjoner om faktisk sannhet” osv. (s. 82) Den manglende interessen for historiefagets estetiske eller holistiske dimensjon er nok generelt en viktig begrensning ved Dahls forfatterskap.

Likevel er hans tenkning kanskje mer aktuell enn på en god stund. Vi står trolig ved slutten av en periode hvor en forholdsvis krass kunnskapsrelativisme har stått sterkt innen historiefaget. Det siste tiåret har det kommet viktige forsøk på å styrke tanken om historie som rasjonell diskurs, etter at estetisk og ideologisk orienterte kritikere rådde grunnen tidlig på 1990-tallet. Blant eksempler på en ny analytisk tilnærming innen den historiske fagteorien kan nevnes Martin Bunzl, Real history. Reflections on historical practice (1997), C. Behan McCullagh, The Truth of History (1998) og Mark Bevir, The Logic of the History of Ideas (1999). De overser ikke den velkjente positivisme- og realismekritikken, men vil likevel fastholde en empirisk-rasjonell kjerne ved historiefaget. Når det gjelder grunnholdning, er disse nyere representantene i slekt med Dahl, som har sine idéhistoriske røtter i tiden forut for den radikale vitenskapskritikken fra 1950-tallet og senere. Dahl selv viser gjerne til etablerte tenkere som forsvarer vitenskapelig rasjonalitet eller en form for realisme, alt mens de motarbeider eller omdanner positivistiske impulser fra første halvdel av 1900-tallet (Arthur C. Danto, Jörn Rüsen, Paul Ricoeur, Hilary Putnam).

Ottar Dahls overveiende filosofiske metode viser seg først og fremst i at han er en finslepen analytiker og kritiker av begreper. Han tar alltid fatt i sentrale historiefaglige forestillinger, avgrenser og innholdsbestemmer dem, for deretter eventuelt å kritisere, korrigere eller supplere. Har man sans for den slags, kan Dahl nytes, og det er mye å tenke over.

Hans noe abstrakte og upersonlige tilnærming er imidlertid merkbart preget av liv og personer, et forskersamfunn, det norske historikermiljøet, forskjellige utenlandske tenkere som aktiverer og animerer diskusjonen. Mens historikere flest gjerne setter det boblende livet fremst og lar begrepene virke i bakgrunnen, setter Dahl begrepene fremst mens livet danner et bakteppe.

Dette bakteppet er til stede på et par karakteristiske måter. (1) Dahl adresserer pågående historieteoretiske debatter, han liker å være i aktiv diskusjon med fagfeller (jf. artikler om sannhetsbegrepet, kvinnehistorie, historisk syntese, marxisme og totalitarisme). (2) Dahl lar dessuten begrepsanalysene og -kritikken springe fram fra framtredende historikere i den norske tradisjonen – ”norske historikere på 1800-tallet”, Peter Andreas Munch, Ernst Sars, Jens Arup Seip, Kåre Lunden og så videre. Artikkelen om Seip fra 1975 anser jeg som et lærestykke i begrepsdisseksjon. Teksten om P. A. Munch viser på sin side den nære forbindelsen mellom Dahl som teoretiker og historiograf: Han tar mer enn gjerne fram Munchs idé om at historie kan være noe annet enn ideologi og politikk, nemlig ”et intellektuelt engasjement for å søke sann kunnskap” om det man er ideologisk opptatt av (s. 132), eller for å si det enda sterkere med Edvard Bull, ”den rene erkjennelsesglede” (s. 199).

Er det dette som i siste instans motiverer Ottar Dahl?

Bokanmelderen Dag Jenssen er førsteamanuensis i vitenskapsteori ved Universitetet i Stavanger.

Emneord: Språk og kultur, Historie Av Dag Jenssen
Publisert 1. feb. 2012 11:59