print logo

Advarsel: Slaraffenland!

Ivar Frønes har skrevet boken Annerledeslandet: Om framtid og utviklingstrekk i Norge.

Ivar Frønes:
Annerledeslandet: Om framtid og utviklingstrekk i Norge (2. utgave)
Gyldendal Akademisk 2006
92 sider

Norge er annerledeslandet. Det er både Europas rikeste land og landet hvor rikdommen er jevnest fordelt, med minst variasjon i inntektsfordelingene. I 2003 lå BNP per innbygger 35 prosent over EU-gjennomsnittet (justert for ulikheter i prisnivå) og kun 2,7 prosent av befolkningen tjente under 50 prosent av gjennomsnittsinntekten i perioden 2001-03. Men vi skiller oss også ut ved at vi i langt mindre grad enn andre europeere anser utdanning og en suksessfull karriere som viktig for et godt liv. For nordmenn er fritidssysler og forbruk viktigere ingredienser i det gode liv, for mange et synonym for det arbeidsfrie liv. Vi er rikere og latere enn andre europeere – men ikke lykkeligere.

Ivar Frønes, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, har skrevet en tankevekkende og kortfattet bok om det norske tilfellet. Annerledeslandet er en bok hvor man må lese tallene like mye som teksten, advarer forfatteren. Noen tabeller kunne kanskje ha blitt litt bedre forklart, men stort sett fungerer de veldig pedagogisk: Vi ser tydeligere hvor den oljesmurte samfunnsutviklingen bringer oss.

Utgangspunktet er at i en globalisert verden er de rike velferdssamfunnene helt avhengig av å videreutvikle sin kunnskapsintensive industri. Frønes snakker om de fire aldre i kunnskapssamfunnets livsløp: barne- og ungdomstiden fram til etableringsalder, midtfasen som fylles med barn og arbeid fram til den tredje alder: de unge eldre, fasen da barna er voksne og en ny frihet åpner seg. Fjerde og siste livsfase er den pleietrengende alderdom.

Selv om flere kvinner er blitt yrkesaktive siden tidlig 70-tall, har yrkesaktiviteten i Norge sunket i begge ender av livsløpet og konsentreres i enda større grad i familie- og barnefasen, i perioden 25/30–55 år. De unge bruker nå lenger tid på å utdanne og etablere seg, mens den reelle pensjonsalderen har sunket til rett under 60 år. Samtidig har både livslengden og kravet til levestandard og livskvalitet økt. Liknende utviklingstrekk kan også observeres i andre vestlige land, men Norge er annerledes ved at trenden her er mye sterkere, hevder Frønes.

Ca. 750 000 i yrkesaktiv alder i Norge er ikke i arbeid, av dem er vel 300 000 uføretrygdet. Til sammen mottar de 100 milliarder kroner i årlige overføringer. Jo flere som blir trygdet i arbeidsdyktig alder, jo mer akseptert blir det, og jo flere vil ønske seg det samme. ”Ved dette spiser medisinske definisjoner for arbeidsevne og tilhørende politiske forhold seg inn i generasjonskontraktene” (s. 21). Det er de fremtidige generasjonene som må betale regningen, konstaterer Frønes.

Frønes slår derfor et slag for den tredje alder. Folk i femtiårene har i dag stort sett like høy utdanning som tredveåringene. I tillegg har de større kompetanse og erfaring, noe som vil bli stadig mer etterspurt i en foranderlig og usikker verden, mener Frønes, som utroper femti- og sekstiåringene til den nye ”kreative klasse” i kunnskapssamfunnet vi er på vei mot. Paradokset her er jo at de fleste av dem ikke ønsker å jobbe lenger og at arbeidsgiverne – i den tro at de ikke er produktive – helst ikke ansetter folk over 50.

Ingen blir profet i eget land, ei heller sosiologiprofessor Frønes. Til det tramper han for hardt på såre norske tær – selv om han har både fersk statistikk, PISA og TIMMS på sin side. Vi er i hvert fall blitt advart om hvor det bærer hen. Men kanskje er Kunnskapsløftet, som innføres i hele grunnskolen dette skoleåret, begynnelsen på slutten på deler av annerledesheten?

Bokanmelderen Lars Hoff er journalist i Uniforum.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Lars Hoff
Publisert 24. nov. 2006 00:00