Urbanisering gjennom 1300 år

Norsk byhistorie skildrer en prosess som i Norge har pågått i vel 1000 år. Landet er urbanisert ved at det store flertall av befolkningen nå bor i tettbygde strøk og arbeider utenfor primærnæringene.

Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: Urbanisering gjennom 1300 år, Pax forlag 2006, 585s.

Professor emeritus Knut Helle, Universitetet i Bergen skildrer den spede begynnelsen fram til 1500, professor Finn-Einar Eliassen ved Høgskolen i Vestfold perioden fram til 1830. Professor Jan Eivind Myhre ved Universitetet i Oslo har skrevet om industrialiseringen og den eksplosive byveksten fram til 1920, mens professor Ola Svein Stugu fra Universitetet i Trondheim har hatt ansvar for de siste 80 årene.

Knut Helle definerer byer som steder for stabil handel og som sentre for politisk eller religiøs makt. Hvor stort et tettsted må være for å kalles en by, overlates i noen grad til samtidens egen oppfatning (for eksempel bybrev), dels til det relasjonelle; hvilke byer og tettsteder eksisterte den gang. Nytolket arkeologisk materiale fra vikingbyen Kaupang og fra Tønsberg, Bergen, Trondheim og Oslo er viktige kilder for forfatterne.

Fremveksten av byer i Norge faller, ifølge Knut Helle, for en stor del sammen med utviklingen av landet til ett rike. Skildringen av byene som sentre for kongens makt, blir derfor viktig. Det samme gjelder kristningen av Norge. Bergen var særlig sentral som senter for internasjonal handel med fisk, mens Tønsberg og Oslo mest var kongens maktbasis. Trondheim og Hamar ble de religiøse sentrene. Hamar som middelalderby forsvant med reformasjonen tidlig på 1500-tallet.

For perioden 1500 til 1800 legger Eliassen vekten på de mange små byene. Norge var ikke lenger ett rike med en hovedstad, men underlagt Danmark, som gjerne så makt og rikdom spredt. Trelasthandel ble et viktig grunnlag for norsk økonomisk utvikling, med utgangspunkt i mindre byer ved utløpet av store elver, særlig fra Oslofjorden og sørover.

Med Napoleonskrigene ble norsk handel strupt av den engelske blokaden. Det norske bypatrisiatet gikk med få unntak konkurs. De hadde lånt penger opp til siste trelaststabel. Nye krefter overtok makten i norske byer; unge, puritanske menn og noen få kvinner. For dem var handel med fortjeneste viktigere enn iøynefallende konsum, ifølge Eliassen.

I 1830 bodde 14 prosent av den norske befolkningen i byer og tettsteder. I 1920 var dette tallet 43 prosent. Utviklingen etter 1830 er, ifølge Myhre, preget av konsentrasjon og sentralisering. Landet får et system av byer med hovedstaden på topp, fulgt av landsdelsbyer og regionale steder. Nye kommunikasjoner er et viktig trekk, først og fremst dampskip og tog (drevet med damp). Etter hvert fikk landet også et tilpasset vegnett.

Industrialiseringen ga grunnlag for utviklingen av kommunikasjoner og forutsatte konsentrasjon av innsatsfaktorer, organisering og disiplinering på en helt annen måte enn tidligere tiders økonomiske virksomhet. En vesentlig del av norsk industri ble lagt til mindre steder, særlig slike som ga god tilgang på kraft.

Et sentralt trekk ved fremveksten av moderne byer er at de byr på ”egnede arenaer for en demokratisk diskuterende offentlighet” for flere og flere (Myhre s. 251). Etter 1900 begynner arbeiderklassen for alvor å true makten til borgerne og embetsmennene. Skitt, støy og trangboddhet gir samtidig en drøm om å flytte ut.

Myhres fremstilling knyttes mye til hovedstaden, en by uten en stor elv og innerst i en fjord som var islagt om vinteren. Hvorfor ble Oslo hovedstad? Det spørsmålet besvarer Myhre ikke. Helt fram til 1830 var Bergen Norges største by. Funksjonen hovedstad genererer vekst i seg selv, både i form av offentlige tjenester og som sentre for næringsvirksomhet. Denne utviklingen kan vi se også i dag, med noen motkrefter knyttet til distriktspolitikk og regionalisering. Slike temaer følges opp i del IV.

Stadig flere bor i byer og tettbygde strøk. Skillet mellom by og land er i ferd med å forsvinne (Stugu). I bokas siste del blir det vanskelig å skille historien om norske byer fra historien om Norge, særlig for perioden etter 1975. Når forstedene eser utover, møtes by og land, selv om det politiske skillet mellom sentrum og periferi ikke helt forsvinner.

Diskusjonen om globaliseringen og digitaliseringen er god og viktig. Skildringen av byer som splittes opp mer ut fra kultur enn klasse, er også interessant. Det avsluttende kapitlet tar utgangspunkt i tettstedet Nærøy i Nordland hvor Stugu diskuterer hvor sammensatt befolkningen må være for at et tettsted skal kunne kalle seg en by.

Norsk byhistorie er godt skrevet, og leseren føler seg hele tiden trygg i hendene på forfatterne. Jeg hadde likevel forventet mer popularisering når boka utgis på Pax forlag. Den akademiske ordbruken er ikke alltid like lett fordøyelig, selv om den aldri blir uforståelig. Bruken av klisjeer (helhetlig, vi har tidligere---, vi skal fremover--- osv.) hindrer flyten. Punkttyranniet får unødvendig stor plass.

Min kanskje viktigste innvending ligger i selve fremstillingen. Her savner jeg flere beskrivelser som fokuserer på og utnytter enkeltpersoner, det være seg en Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575) i Bergen eller en Bernt Anker (1746-1805) i Oslo. Slike beskrivelser kunne også utnytte konkrete saksforløp, som for eksempel hanseatenes angrep på skottene i Bergen i 1523. Slike skildringer fins, men de blir brukt for summarisk.

For denne anmelder ga likevel lesningen av Norsk byhistorie mye ny kunnskap og lyst på mer. Stort mer kan vel ikke forfattere av historiske verk forvente.

Bokanmelderen, Trygve Solheim, er sosiolog og tidligere forsker ved Norsk institutt for by- og regionplanlegging og Transportøkonomisk institutt.

Emneord: Språk og kultur, Historie Av Trygve Solheim
Publisert 1. feb. 2012 11:54