DnA og Komintern – gjensidig misforståelse eller epokebestemt allianse?

Det norske Arbeiderparti (DnA) var medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) fra juni 1919 til november 1923. Perioden ble uhyre turbulent. Hele tiden dreide det seg om hvorvidt man skulle prioritere nasjonal eller internasjonal solidaritet.

Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.):
Komintern og Norge. DnA-perioden 1919–23. En dokumentasjon
Unipub forlag 2006

DnAs internasjonalistiske sympatier var det egentlig ikke tvil om. Problemet var om de leninistiske 21 teser ("Moskvatesene") som ble satt som vilkår for opptak i Internasjonalen, passet til norske forhold og DnA, som da allerede var et masseparti. Den første splittelsen kom i 1921. Da brøt partiets ikke-revolusjonære fløy ut og dannet Norges Social-demokratiske Arbeiderparti.

Splittelser til høyre og venstre

Deretter fulgte en opprivende fraksjonsstrid. En mindretallsfløy med Olaf Scheflo i spissen sluttet seg til Kominterns krav om at DnAs løse og heterogene organisasjon måtte omdannes til et kommunistisk parti, med celledannelse og sterke disiplinkrav som grunnorm. Dette ville bety at partiet ble underordnet Kominterns eksekutivkomité (EKKI) i Moskva. Kravet om ateisme ble opprivende, bondespørsmålet likeså. Flertallet i DnA, under ledelse av Martin Tranmæl, ønsket mer uavhengighet i nasjonale spørsmål, om nødvendig med en løsere tilknytning til Moskva.

I november 1923 kom splittelsen til venstre. Da dannet et mindretall Norges Kommunistiske Parti. NKP utgjorde deretter den norske avdelingen av Komintern. En samling mellom DnA og sosialdemokratene kom ikke før i 1927.

Striden toppet seg etter at EKKI hadde gitt DnA et ultimatum. ("Partifæller, avgjørelsens time er kommet... Kall sprægningspolitikerne til orden... Bli færdig med de opportunistiske elementer i eders parti… Leve en konsekvent, kommunistisk politik inden den norske arbeiderklasse!") Landsmøteflertallet beklaget eksklusjonen og uttalte at DnA "i fuld og ubrytelig solidaritet staar sammen med revolutionære arbeiderpartier i alle land... og vil følge de kommunistiske principper og retninger". Man var tilsynelatende enig. Så hva var skjedd?

Hvorfor?

Gjennom den fyldige dokumentsamlingen som Åsmund Egge og hans russiske medforfatter Vadim Roginskij har gitt oss, kan vi nå følge denne partistriden i detalj. Det er som å løfte på historiens lokk. Vi føler oss på orkesterplass.

Fra Kominterns side var saken klar: Det var Tranmæls ikke-bolsjevikiske synspunkter på Kominterns sentraliseringskrav som utløste splittelsen. Konflikten ble også spisset til, het det, av Scheflo-fløyens "opportunistiske tolkninger" av Kominterns politikk.

Trygve Bull ga i sin bok om Erling Falk et fargerikt bilde av Mot Dags rolle som Tranmæls argumentasjonsmedhjelper i Moskva, mens Knut Langfeldt i sin magistergradsavhandling fra 1956 (i bokform under tittelen "Moskvatesene i norsk politikk", 1961) mente at det hele i grunnen berodde på en gjensidig misforståelse. Reservasjonene DnA hadde tatt alt ved innmeldingen i 1919, var så omfattende at det er et åpent spørsmål om partiet var et reelt medlem av Komintern.

Kompromiss

Per Maurseth mente i sin magistergradsavhandling fra 1958 at vedtaket den gang var et kompromiss mellom en konsekvent internasjonalisme og en føderalistisk antibyråkratisk retning med sterke syndikalistiske islett. Det var dette kompromisset som partistriden uthulte. Jorunn Bjørgum mente at striden hovedsakelig må forstås som en intern maktkamp etter den samlende partilederen Kyrre Grepps død i februar 1922. Til dette har Åsmund Egge advart mot å underspille striden med Komintern. Uten den ville maktkampen innad i partiet tatt en annen form. Det finnes også dem som mener at Kominterns sterke interesse for DnA skyldtes den betydning et slikt parti kunne ha som støttespiller for den sovjet-russiske stat.

Denne interessante perioden i DnAs historie kan betraktes som ledd i en større internasjonal mannjevning mellom den kommunistiske og den sosialdemokratiske falanks i europeisk arbeiderbevegelse, med rot i splittelsen i Zinnwald i 1916. Tenk om Egge og Roginskij kunne gitt oss en tilsvarende dokumentsamling av de tilsvarende partikampene innen for eksempel fransk arbeiderbevegelse på 1920-tallet, innen SFIO og det som ble PCF! Nettopp slike sammenlikninger kan gi oss verdifulle innblikk i ulike lands politiske kultur og tradisjon. Men bevares, la ikke dette ønsket dekke over at det her er gitt oss en nitid velredigert, oversiktlig og overmåte interessant dokumentsamling. Det gir en livsmotet tilbake når det finnes åpninger for, i dette steinrike, men akk så antiintellektuelle land, at slike bøker ennå kan utgis. Takk for en spennende leseøkt, Egge og Roginskij!

Bernt Hagtvet (f. 1946) er professor i statsvitenskap ved UiO. Han har lenge hatt en interesse for splittelsesstridigheter innen europeisk arbeiderbevegelse.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie Av Bernt Hagtvet
Publisert 1. feb. 2012 11:54