Et akademi noe i skyggen

Det Norsk Videnskaps-Akademi (DNVA) fyller 150 år i år. Akademiet så dagens lys 3. mai 1857, den gang under navnet Videnskabs-Selskabet i Christiania. Hva er forhistorien til institusjonen som ønsket å være et "centralorgan for norsk videnskap", som pioneren W.C. Brøgger sa det? Og hva foregår i dag bak de tunge gardinene i den staselige villaen i Drammensveien 78?

Kim Gunnar Helsvig:
ELITISME PÅ NORSK, Det Norske Videnskaps-akademi 1945-2007
Oslo: Novus/DNVA 07, 296 s.

Inspirasjonen til DNVA kan føres tilbake til 1600-tallets England og Frenkrike. Royal Society i London ble etablert i 1662, Académie Royale des Sciences i Paris fire år etter. Hver på sin måte representerer disse to institusjonene ytterpunktene i vitenskapsakademienes historie i Europa. Også DNVAs levnetsløp preges av disse spenningene.

Britenes akademi var et lærd selskap, forholdsvis uavhengig av statsmakten. Det franske akademiet fikk mer preg av å være et statstilknyttet kunnskapssete der staten ikke bare lønnet medlemmene, men også langt på vei definerte dets oppgaver.

DNVA har hatt, og har, elementer av begge tradisjonene. Akademiet har gått fra en hovedrolle i det norske forskningspolitiske bildet, via en marginalisering etter at forskningsrådene kom til (særlig på 60-og 70-tallet), til det i dag gjennomgår en ny vitalisering gjennom blant annet ansvaret for tildelingen av Abel-prisen i matematikk og de nye teknisk-naturvitenskapelige Kavli-belønningene.

Akademienes vår

Men før denne norske beretningen, nok et blikk på historien og den tradisjon DNVA står i. På 1700-tallet fikk disse to engelske og franske pionér-institusjonene nemlig følge av mange. Europa opplevde en veritabel blomstringstid for vitenskapsakademier. Offensiven startet i Berlin i året 1700, og gikk blant annet over Montpellier (1706), Bologna (1714), St. Petersburg (1724), Uppsala (1728), Stockholm (1739), København (1742), Trondheim (1760) og fram til Edinburgh i 1783.

Årsakene til denne akademibølgen var mange. Opplysningstidens rasjonalisme og vitenskapsbegeistring gir ett inntak. En annen innfallsvinkel til dette sentrale kunnskapshistoriske fenomenet, ligger i tidens forventning til studienes nytteverdi. Datidens makthavere ventet materiell utbytte i form av teknologiske nyvinninger og teknisk-vitenskapelig ekspertise. Ved utbruddet av Den franske revolusjon fantes det omkring 70 lærde selskaper i Europa, og etter hvert ble mangelen på en slik institusjon i seg selv anført som argument for å opprette lokale utgaver. I begrunnelsen for DNVA fantes alle disse motivasjoner i ulik blanding.

Konkurranse for universitetene

For Ludvig Holberg sto imidlertid et annet motiv i forgrunnen. For ham gjaldt det å gi de tradisjonelle universitetene konkurranse som utdanningssentra for embetsmenn og forvaltere av tradisjonell lærdom. Vitenskapsakademiene, sa han, er "anrettede for at bøde på den mangel, som findes hos de gamle Universiteter". Han mente også at den fremgang vitenskapene hadde opplevd i hans tid, måtte tilskrives disse nye akademiene. Som han sa det: "De ere Societeter, som bestaae af lærde Mænd, hvilke samles på visse Tider, for at communicere hinanden deres Tanker, saaledes, at enhver lader sine Inventioner og Skrifter see og corrigere af hele Societet. De foresette òg curieuse og vanskelige Spørgsmaal at resolvere, og uddele Belønninger til dem som ere lykkelige at at løse Knuderne..."

Fri forskning og tverrvitenskap

Kommunikasjon, løse knuter, belønning. Tre fortetningspunkter for vitenskapsakademienes opprinnelseshistorie. Med denne oppsummering formidler salig Holberg også sentrale trekk i vårt hjemlige vitenskapsakademis profil. Vitenskapshistorikeren Kim G. Helsvig følger alle trådene opp i sitt vakre og velskrevne bind om Det norsk Videnskaps-Akademis etterkrigshistorie. For her gis nettopp en inngående behandling av akademiets rolle vis à vis Universitetet i Oslo (til dels problemfylt, enda de fleste medlemmer av DNVA også var professorer ved UiO). Her får akademiets rolle i forhold til staten og nytteperspektivet som der rådde grunnen, bredt fokus.

Og ikke minst fremhever Helsvig akademiets egenoppfatning som den fremste forsvarer av den frie, nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen mot politikk forklett som vitenskap eller vitenskap som hjelpemiddel i administrative planer. Akademiet sto også for en tverrvitenskapelig holdning: vitenskapen som et felles sivilisatorisk prosjekt for å øke kunnskapen om menneskets grunnvilkår i natur, samfunn og kultur. En slik erkjennelsesreise skjedde best i frihet, ergo var forskningsfrihet i det lange løp også det beste for samfunnet.

"Uddele Belønninger" har også vært en ikke uviktig del av akademiets samværsformer og oppgaver. Intet galt i det. I DNVA er belønninger ikke noe man tar eller får, men gjør seg fortjent til. Men ordet 'elitisme' gir gale assosiasjoner i vårt egalitære land. Kvalitetsbevissthet er bedre, for det er dette det dreier seg om, ikke de assosiasjoner i retning arroganse, innadvendthet og snobbisme som elitisme-begrepet bærer med seg.

På sidesporet

Det Helsvig har gitt oss er en bred blanding av lærdomshistorie, institusjonsgjennomgang og riss av en vitenskapenes idéhistorie for lille Norge. Særlig spennende er det å se akademiets rolle i forhold til etableringen av de nye forskningsrådene, spesielt NTNF og NAVF. Akademiet var redd for at nytteperspektivet skulle råde for sterkt.

Krigen hadde vist hvilken enorm betydning vitenskapen hadde hatt for utfallet av verdenkonflikten. Derfor oppsto en veritabel vitenskapsoptimisme. Den gjenspeiltes blant annet i UNESCOs fundas. Og fra USA kom Vannevar Bush' rapport om vitenskapen som, "the endless frontier". Der var nettopp en oppgradering av grunnforskningen og dens frihet kjernepunktet, nettopp fordi denne frihet var en sivilisasjonsverdi i seg selv men også fordi den ga best mulige utsikter til originalitet - og dermed langsiktig nytte.

Da er det et paradoks, skriver Helsvig, at DNVA få år etter krigen skulle komme til å bli plassert på sidelinjen som en marginal institusjon i utformningen av norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden. Ja, marginal også for byggingen av den norsk velferdsorden. Fremtredende folk i akademiet, som astrofysikeren Svein Rosseland, så for eksempel NAVF som et brudd på prinsippet om vitenskapens selvstyre. Han beklaget også at de eksisterende vitenskapelige institusjoner ikke var rådspurt.

Strid innad

Nå slo ikke alle dystre spådommer til. Tippemidlene ga god næring til norsk forskning, og den politiske styringen av forskningsrådene ble ikke så sterk som fryktet. DNVA fikk også med et høyt antall av sine folk i de nye utvalg og råd. For DNVA ga det mening, mente flere, å ofre prinsippet om absolutt frihet for forskningen mot å sikre seg en lovbestemt rett til tippemidlene.

Helsvik gir en livaktig skildring av dragkampen innad i DNVA og dets sliteflater mot departement, det politisk miljø og universitetene rundt meningssterke personligheter som departementsmannen Olaf Devik, universitetsrektor Otto Lous Mohr og DNVAs Svein Rosseland. Men som institusjon kom Videnskaps-Akademiet klart i skyggen. Det kom ofte med viktige innspill, som forslaget om en hovedkomité for norsk forskning i 1964, og slett ikke sjelden kom dets egne folk med i råd og utvalg. Men som institusjon ble Akademiet ofte forbisett og gjort maktesløst ved manglende vilje til å tilføre det midler.

Framover

Helsvik skriver spennende om 70-tallets angrep på Akademiets forskningsidealer i masseuniversitets tid. Da kom DNVAs liberale vitenskapsforståelse - fri, apolitisk, grunnleggende forskning drevet fram på forskersamfunnets egne premisser - på nytt under press. Studentopprørets politiseringslinje fikk en slags ufrivilllig alliert: det nye forskningspolitiske regimet. Fra statlig hold så man også vitenskapen som samfunnstjener og nedgraderte den indre frihet. Uvanlige sengekamerater, kan man si.

Helsvik avslutter med en optimistisk tone. En rekke avtaler – fremfor alt VISTA med Statoil, og Gudmund Hernes' Senter for Høyere Studier, har revitalisert Akademiet. Bygget er pusset opp, og under det nærværende regime med to selvbevisste bergensere i spissen skulle det være duket for en ny blomstringstid for denne ærverdige institusjons. Tre personers samarbeid, Dagfinn Føllesdal, Lars Walløe og Jon Lilletun, var viktig for å berede grunnen for denne offensiven.

Igjen er det tid for kvalitetsbevissthet i forskningen. Igjen er idealene om fri og uavhengig forskning blitt viktige, ikke minst fordi vilkårene for nettopp en slik aktivitet er blitt så skrinne på universitetene.

I sum: en interessevekkende bok om en altfor tilbaketrukket institusjon som burde ha mye mer å tilføre det norske kulturmiljøet.

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved UiO.

Av Bernt Hagtvet
Publisert 1. feb. 2012 11:52