Botanikkens historie i Norge

En rekke av våre fremste fagfolk har medvirket til dette gedigne verket om norsk botanisk historie. Det vil utvilsomt bli et nyttig oppslagsverk både for leg og lærd.

Per M. Jørgensen (red.): Botanikkens historie i Norge, Fagbokforlaget 2007, 391 sider.

Boka framstiller historien kronologisk fram til 1900-tallet, da ”botanikken forgrener seg”. Stoffet blir deretter tematisk behandlet, noe som gir mulighet for litt mer fordypning.

Forfatterne har satt punktum ved året 1964. Enkelte steder har de likevel tillatt seg å peke litt lenger framover uten å overskride sin selvbestemte ramme. Noen biografier er tatt med som appendiks og gir utfyllende opplysninger. Det må ha vært vanskelig å velge ut 31 personer for nærmere omtale fra et materiale som rommer et sted mellom 700 og 800 navn!

Fra gammelt av var botanikken nær knyttet til medisinstudiet. Leger og apotekere har spilt en viktig rolle i utviklingen av faget, men ikke i Norge. Her var det prestestanden som på 1500- til 1700-tallet bidro mest til å registrere og beskrive den lokale flora. Så var det vel også langt flere prester enn leger spredt ut over det ganske land. De dansk-norske konger tilskyndet florakartlegging og utvikling av fagfeltet. Det var likevel med Linné at botanikken blomstret opp. Hans elev Martin Vahl, kjøpmannssønn fra Bergen, satte spor etter seg, blant annet som mangeårig redaktør av Flora Danica, det klassiske verket som dekker både Norge og Danmark, og som utkom med stadig nye bind gjennom 122 år.

Etter opprettelsen av Universitetet i Christiania ble den første norske professor i botanikk, Christen Smith, oppnevnt i 1814. Å bygge opp et fagmiljø omkring et institutt,og dertil en botanisk hage, bød på mange utfordringer. I omtalen av det 19. århundre florerer personlige intriger, prestisje og hvem som liker hvem. Bare delvis er motsetningene begrunnet i saklig uenighet. Det faglige miljøet ble utvidet med opprettelsen av Den høiere Landbrugsskole i Aas og med institusjoner i Bergen, Trondheim og andre steder.

Amatørene får sin rimelige omtale. Særlig dukker de opp i avsnittet Fanerogami – blomsterplantenes floristikk og taksonomi, hvor det vises til amatører som har gjort førstefunn av arter i Norge og andre viktige iakttakelser. De gjør seg også gjeldende i avsnittet Mykologi – soppforskning. Her blir samspillet mellom folkelig engasjement og vitenskap tydelig avspeilet.

Internasjonale strømninger og nyvinninger har satt sitt preg på vår botaniske historie. Darwins utviklingslære ser ut til raskt å ha fått fotfeste i det hjemlige fagmiljøet – med enkelte unntak. Frederik Schübeler, konservator ved Botanisk Have fra 1852, synes å sokne mer til Lamarcks teorier. Han skal også ha kommet den noe famøse sovjetrussiske biologen Lysenko i forkjøpet med postulater om miljøets innvirkning på arvestoffet.

Norske botanikere har satt sine spor også utenfor landets grenser. Axel Blytts teoretiske arbeid om plantenes innvandring i Norge etter istida, publisert i 1876, vakte internasjonal oppmerksomhet. Teorien har blitt noe modifisert, men er i store trekk blitt stående og dertil supplert av seinere forskere. Gunvor Knaben utviklet på 1940–50-tallet kromosomanalyser som ga forklaring på oslosildre Saxifraga osloensis og dens opprinnelse etter istida. Oslosildre er blitt en internasjonal klassiker når det gjelder dannelse av nye arter gjennom krysning og kromosomfordobling.

Innen marinbiologien, som jo også har stor økonomisk betydning, har Norge vært et foregangsland og vært med på å grunnlegge internasjonale institusjoner på området. Et internasjonalt felt, anvendt botanikk, er imidlertid ikke omtalt i boka. Det gjelder den betydelige innsatsen i Øst-Afrika, hvor norske u-hjelpere, særlig med basis i Landbrukshøyskolen, har bidratt til å bygge opp universitetsutdanningen og gitt faglig bistand innen jordbruks- og skogbrukssektoren. Med bokas tidsavgrensning fram til 1964 kan det hevdes at det faller utenom rammen, men planene forelå i 1961 og ble deretter implementert.

Langstrakt og kronglete som landet vårt er, har det i det botaniske miljøet gjennom mer enn hundre år foregått en intens tautrekking om hvorfor vår flora er som den er. Særlig har høyfjellsfloraen vært debattert. Denne debatten, som sikkert vil fortsette, er godt avspeilet i boka.

Et par kritiske merknader. Som oppslagsverk ville det ha vært en fordel om innholdsfortegnelsen hadde tatt med flere undertitler. Indeksen for vitenskapelige plantenavn er ordnet alfabetisk etter epitet. Linnés binære nomenklatur tilsier slektsnavnet først og deretter artsepitetet. Det føles forvirrende når dette er snudd om.

Boka er rikt illustrert uten at dette har skjedd til fortrengsel av lesestoffet. Faguttrykk er stort sett forklart slik at det er begripelig for ikke-profesjonelle. Alt i alt er dette en bok for enhver med interesse for botanikk i vid forstand.

Vesla Vetlesen har vært redaktør av botaniske publikasjoner og skrevet og illustrert bøker om orkideer og Oslos flora.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Systematisk botanikk Av Vesla Vetlesen
Publisert 1. feb. 2012 11:52