Bifall for Machiavelli

Niccolò Machiavelli levde i Firenze under høyrenessansen. Etter et maktskifte som fant sted da han var 29 år, fikk han en stilling innenfor det øverste sjiktet av det florentiske embetsverket. I 14 år gjorde han jobben med glede og glans, inntil han mistet den (og nesten livet) under et nytt maktskifte i 1512.

Trond Berg Eriksen: Machiavelli. Reven i hønsegården,
Universitetsforlaget, 2006

Han ble arbeidsløs, og det gav ham anledning til å skrive bøkene vi kjenner ham best for. På denne tiden var den italienske halvøya et lappeteppe av bystater og større, regionale statsdannelser. De lå stadig i strid, og Machiavelli var Firenzes sjefsforhandler i utenrikspolitikken. Etter hvert fikk han også det oppdraget å organisere en borgerhær. Han elsket arbeidet og kunne ikke hatt det bedre, men brått var det altså slutt.

Dette og mye mer er fengende fremstilt i Trond Berg Eriksens biografi. Hans sans og sympati for mannen er påtakelig. Dessuten har han, så vidt jeg kan skjønne, alt som trengs for en troverdig fortelling om tiden, stedene og menneskene. Men jeg er ikke renessansehistoriker og undres på hvor mye usikkerhet kildene rommer. Dette sier Berg Eriksen ingenting om. Et sted står det først at Machiavelli og Leonardo da Vinci ”skal ha samarbeidet” om å legge Arnos løp utenom Pisa, og deretter at de ”forsøkte å ødelegge havnen i Pisa” på denne måten (s. 95). Hender det også at fortellerlysten tar overhånd uten at usikkerheten, som i dette tilfellet, skinner gjennom?

Noe som er sikkert, er at både Leonardo da Vinci og Machiavelli ”var besatt av interessen for hvordan tingene fungerte” (s. 95). Når det gjelder Machiavelli, er det naturlig å sette denne interessen i sammenheng med hans ry som grunnlegger av statsvitenskap (skjønt Aristoteles var aller først ute). Berg Eriksen gjør en interessant vri på dette poenget. Han ser den ideen at politikk kan undersøkes vitenskapelig, som et bidrag til politisk demokratisering. Aristokratene mente de hadde rett til å styre i kraft av praktisk innsikt som skrev seg fra ”generasjoners erfaring”, mens Machiavelli ville systematisere og nedtegne erfaringene, slik at alle kunne få del i dem. Han hadde ”tiltro til at ordene og tingene kunne dekke hverandre – han trodde at politikkens prinsipper kunne formuleres som faglig visdom” (s. 123).

Machiavelli generaliserer når han studerer samfunnsliv. Han tror for eksempel at politiske ledere i det store og hele har den samme innstillingen overalt: De trakter etter makt og ære på en slu og kynisk måte. Hans ”historieskriving er eksemplarisk”, sier Berg Eriksen, ”ved at den oppsøker regulariteter som gjentar seg” (s. 197). Men Machiavelli var langt fra ukjent med uforutsigbarhet i politikken. På nært hold observerte han hvordan Cesare Borgia skaffet seg makten i Romagna ved hjelp av falskhet og beregnende brutalitet, for så å bli lurt opp i stry av løfter som luktet svik lang vei. Machiavellis ”store lærestykke” – ifølge Berg Eriksen – ”var at skjebnen til sist innhenter også den dyktigste kriger” (s. 92). Men ”skjebnen” er simpelthen Machiavellis betegnelse på begivenheter som kommer uventet, så det er ikke godt å si hva lærestykket skulle gå ut på. I denne og enkelte andre saker, ikke minst når det gjelder forholdet mellom etikk og politikk, står mange spørsmål igjen etter at Machiavelli har sagt sitt. Berg Eriksen lar spørsmålene ligge og fremstiller innimellom florentineren som mer klartenkt enn han er.

Bokanmelderen, Raino Malnes, er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Administrasjon og organisasjonsvitenskap Av Raino Malnes
Publisert 1. feb. 2012 11:53