print logo

Konservativ balanseakt

Professor Bernt Hagtvet ved Institutt for statsvitenskap har anmeldt Pax-boken "Politikk som idekamp - Et intellektuelt gruppeportrett av Minervakretsen 1957-72" av stipendiat Johannes Løvhaug ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk.

Norsk konservatisme har – med få unntak – vært liberal-konservativ. Vi kan alle være glade for det. Bortsett fra noen mindre ånder i regjeringene Bondevik I og II, har vi vært forskånet for de mer simplistiske sider ved thatcherismen (skjønt markedsutsetting av alt og alle, fra Den Kongelige Mynt på Kongsberg til hjemmehjelpen, var en tid Høyres eneste samfunnsanalyse). Med unntak av partiets nyeste historie er påvirkningen fra Friedrich Hayeks og Milton Friedmans libertanianske velferdstatsskepsis blitt begrenset til snevre miljøer. Så hva er da norsk konservatisme?

Er høyre konservativt?

Først og fremst sivilisert. Til dels agrarinspirert, rettsstatlig og lite angstbitersk i forhold til velferdsstaten. (At dagens Høyre har skremt bondekonservatismen inn i en venstrekoalisjon, er historisk dramatisk.) Hvor sivilisert, fra europeisk synssted, norsk konservatisme har vært kan best avleses gjennom Minerva-kretsen. Det kvartalsskrift som dette akademikerforum utga fra 1957 til 1972 har nå fått sin historiker. Johannes W. Løvhaug har gitt oss en velskrevet og nyansert studie av denne intellektuelle falanks på norsk høyreside. Den fortjener en bred leserkrets av alle politisk interesserte.

Kretsens magi

Sosiologisk kan politiske intellektuelle mest fruktbart analyseres gjennom de miljøer de virket i. Løvhaug legger i sin primært idéhistoriske analyse av tidsskriftet vekt på at det dreide seg om et miljø med utspring i DKSF, den konservative studentforeningen ved UiO, og Det norske Studentersamfund. Vi kan tale om et generasjonsfenomen, en slags mild etterfølger-reaksjon til Mot Dag. Men Minerva-kretsen var langt mer bevisst sin forankring: Det som samlet dem, var en visjon om at humanistiske fag fra idéhistorie og filosofi til teologi og kunst, men også inspirasjon fra samfunnsvitenskapene, kunne gi opplysende bidrag til å forstå og debattere samfunnets grunnproblemer. Minerva lå i et dobbeltspor mellom politisk engasjement og filosofisk refleksjon. Det ble redigert av den første etterkrigsgenerasjonen av intellektuelle som ikke hadde frosset til i mellomkrigstidens debattfronter rundt kulturradikalisme og religion.

Ekstremt moderat

At tidsskriftet startet i 1957 og døde i 1972, er ikke tilfeldig. Balanse er det begrep Løvhaug bruker for å fange inn kvartalsskriftets profil. I 1957 gjaldt det å utdype Høyres idégrunnlag og balansere mot den pågående Libertas-kretsens næringslivsaktivisme. I 1972 trakk tidsskriftet opp markørene mot en mer og mer totalitært-romantisk venstreside. Det interessante her er at Minerva ikke bare var usedvanlig åpen mot europeiske idéstrømninger – nokså utenkelig i dag med vårt provinsielle forhold til EU og forfallet i språkkunnskapene. Kretsen var også opptatt av fremmedgjøring og meningstap i det moderne industrisamfunn, på et felt der sosialister mer gjorde seg gjeldende. Vel å merke uten å ende i aristokratisk demokratiforakt à la José Ortega y Gasset, hvis "Massenes revolt” (1929) ble en nødhavn for bekymrete sivilisasjonspessimister. Også her en balansering. Også konservative måtte forholde seg til klassespenninger og forflating. Hos Paul Thyness fikk denne fronten det interessante uttrykk at han ville fundere norsk konservatisme i kirke og jord, ikke penger og industri. Ellers er det lite av slik nostalgi i kretsens inspirasjonskilder.

I et forsøk på å komme de moderne industrisamfunns problemer i møte foreslo Minerva-kretsens et selveierdemokrati som et middel til på motvirke klassespenninger, sivilisere en folkekapitalisme og samtidig øke vanlige folks følelse av medbestemmelse. Løvhaug skriver svært godt om disse debattene; de er egnet til å trekkes fram igjen i den idétørke som preger dagens politikk.

Pre-politisk

Balansen sto altså ikke bare mot den flate Manchester-liberalismen i Høyre – den saken er jo tapt i dag. Dagens Høyre vil knapt forstå hva Minerva-kretsen var opptatt av. Og heller ikke bare mot et autoritært venstre og et reguleringsinnstilt Arbeiderparti. Nettopp at Minerva tok på alvor den fremmedgjøring og den atomisme som moderne industrisamfunn kjennetegnes av, gjør kretsen forunderlig aktuell. Lars Roar Langslet, Paul Thyness, Inge Lønning, Kjell Hansen, Tore Lindbekk og senere Gunnar Magnus og Halvor Stenstadvold – alle svært unge –skapte det de kalte et "pre-politisk rom", en åpning for refleksjon omkring politikkens grunnproblemer hinsides dagspolitikken. Til hjelp brakte de til landet impulser fra eksistensialisme, humanistisk marxisme, ny-thomisme og fransk personalisme. Som sammenbindende kitt så de religionen og en frihet forankret i privat eiendomsrett som uunnværlig, men rettet også fronter mot det de så som liberalismens uhemmede frihetsdyrkelse og egosentrisitet. Edmund Burkes visjon om orden og harmoni, stabilitet og historisitet ble ledesnoren. Mot slutten følte kretsen seg underlig akterutseilt. Venstresosialisme og ny-marxisme fenget ungdommen; Minerva fikk et noe forsert åndelig preg som skapte problemer med innsats og finansiering. Underlig dette, at det borgerlige Norge er så kulturløst at det ikke klarer å holde liv i et ideologisk høykulturelt tidsskrift. Det gikk jo heller ikke med det interessante Tidens Tegn under Kristin Clemet og Henrik Syse.

Johannes W. Løvhaugs fine studie bringer tilbake savnet av en tenksom høyreside. Et samfunn uten en slik er som et skip uten kjøl.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Samtidshistorie (etter 1945) Av Bernt Hagtvet
Publisert 11. des. 2007 00:00