Brevkurs med Ibsen

 

Når man snakker om ”Ibsen-tradisjonen” i norsk teater, har det i dag ikke udelt positive konnotasjoner, fordi det refererer til at den psykologiske realismen har satt seg som konvensjon.


Live Hovs bok ”Med Fuld Natursandhed. Henrik Ibsen som Teatermand” lar denne debatten ligge. Hun er mer opptatt av det historisk progressive ved Ibsens ønske om realisme, og boken fungerer slik som et nyttig og nyanserende korrektiv. Men når Ibsens karakterer senere ofte er blitt omgitt av en ærefrykt som om de var virkelige personer, bekrefter denne boken for meg på mange måter ”myten” om at de var det for Ibsen. Teatermann eller dikter?


”Med Fuld Natursandhed” er en historisk studie, hvor Hov er ute etter å tilbakevise at Ibsen først og fremst skrev med et litterært publikum i tankene (slik mange hevder), gjennom å dokumentere at han opprettholdt sitt engasjement for teatret også etter at han avbrøt sin karriere som ”praktisk” teatermann. Når Live Hov dokumenterer Ibsens innsats som ”teatermann”, begrenser hun følgelig ikke perspektivet til årene mellom 1851 og 1864, da Ibsen var sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, direktør og sceneinstruktør ved Kristiania Norske Teater, og konsulent ved Christiania Theater. Hun lar det også omfatte Ibsens år i utlendighet, hvor engasjementet hans kommer til uttrykk gjennom bl.a. brev stilet til teatersjef og skuespillere.


Hov vil dokumentere at Ibsen fortsatte å engasjere seg i det kunstneriske og praktiske arbeidet knyttet til innstuderingen og oppsetningene av hans egne skuespill, også etter at han forlot Norge. Slik skal han ha fungert som en slags personinstruktør per korrespondanse, og ut ifra bokens dokumentasjon får man inntrykk av at han har spilt en viktig rolle. Det knytter seg særlig til rollebesetningen, hvor han har hatt et avgjørende ord, så lenge det ikke sto praktiske hindringer i veien. Ibsen later særlig til å bekymre seg for hvorvidt skuespilleren har riktig utseende og fysiognomi. Men som det framgår av tittelen på boken, løper kravet om ”natursandhed” også som en rød tråd gjennom mange av rådene hans til skuespillerne. ”Ingen deklamation. Ingen teaterbetoninger. Ingen højtideligheder i det hele taget!... hold Dem til det liv, som rører sig ude omkring Dem og fremstil et levende, virkelig menneske.”  På en rekke punkter gir boken belegg for at erfaringene Ibsen høstet som teatermann, var av stor betydning for hans egen dramatikk og for ønsket om realistisk illusjon i teatret. 


Som nevnt innledningsvis setter ikke Live Hov Ibsens ”realisme” i et større teaterhistorisk perspektiv, i forhold til ettertiden. Hun trekker heller ikke i noen særlig grad forbindelser til andre størrelser i samtiden. Men det jeg kanskje savner mest er en diskusjon av realismebegrepet i skjæringspunktet mellom karaktertegning, retorikk og alle oppfordringene fra brevskriveren Ibsen om at skuespillerne bør spille naturlig og søke inspirasjon i virkeligheten omkring seg. Hov kunne altså med fordel ha diskutert hvorvidt det består et motsetningsforhold mellom Ibsens krav til sannferdighet, og det ”tegnsystemet” han opererer med i den ytre karaktertegningen (hårfarge osv.). For det er ofte noe betinget og konvensjonelt ved dem.


Sceneanvisningene til Ibsen er nesten like beskrivende som i en roman, og dertil gir Ibsen ofte en så utførlig fysisk beskrivelse av karakterene at det ville være underlig om han trodde de kunne innfris av skuespillerne. Som allerede nevnt, er det likevel ofte nettopp skuespillernes utseende og fysiognomi han kommenterer i forbindelse med rollebesetningen. 


Live Hov vil oppveie at det fins en langt større litteratur om Ibsen som litterær dramatiker enn som teatermann. Boken er som sagt rik på sitater, levende og underholdende. Men selv om den presenterer mye spennende stoff for en ikke-ekspert som undertegnede, forblir det for meg et paradoks at Ibsens engasjement i teatret i så høy grad knytter seg til å formidle ”det indre bildet” han hadde av karakterene. Ibsens brev kan nemlig, slik de framlegges her, tjene som belegg for at han var villig til å meddele seg om personenes ytre og om hvilke skuespillere som passet i rollene, men de gir ikke inntrykk av at han var villig til å gi skuespillerne hjelp i form av ”tolkningsnøkler”. Kanskje med rette, men det kan også bekrefte ”fordommen” om at Ibsen kalkulerte med at stykkene hans ble lest – grublet over, og diskutert. Allerede før premiere. 
 

Av Therese Bjørneboe
Publisert 12. mars 2013 14:53 - Sist endret 12. mars 2013 14:53